Details
Det rapporteres om at gutter blir diagnostisert med autisme 4 til 9 ganger oftere en jenter. Gutter blir generelt diagnostisert med AS når de er 4-8 år, mens jenter gjerne ikke tidligere en 13-17 år. Det har vært forholdsvis lite forskning på jenter med ASD, og det er stor uenighet om hva årsaken til at det er færre jenter enn gutter med ASD.
Comment
Det rapporteres om at gutter blir diagnostisert med autisme 4 til 9 ganger oftere en jenter. Gutter blir generelt diagnostisert med AS når de er 4-8 år, mens jenter gjerne ikke tidligere en 13-17 år. Det har vært forholdsvis lite forskning på jenter med ASD, og det er stor uenighet om hva årsaken til at det er færre jenter enn gutter med ASD.
Listen to Episode 4: Jenter med ASD by Autismepodden MP3 song. Episode 4: Jenter med ASD song from Autismepodden is available on Audio.com. The duration of song is 01:29:17. This high-quality MP3 track has 95.349 kbps bitrate and was uploaded on 9 Sep 2023. Stream and download Episode 4: Jenter med ASD by Autismepodden for free on Audio.com – your ultimate destination for MP3 music.
Comment
Loading comments...
It is reported that boys are diagnosed with autism 4-9 times more often than girls. Boys are usually diagnosed with Asperger's at a younger age, while girls are diagnosed later. There is little research on girls with autism, and there is disagreement about why there are fewer girls than boys with autism. Some theories suggest a natural protective effect in women, while others believe that current tests and diagnostic criteria favor typical boy symptoms without considering that girls' behavior is different even in the neurotypical population. The guest, Frøydes Hogvard, shares her experience of being diagnosed with Asperger's at the age of 39 and discusses the challenges she faced in the diagnostic process. She highlights the lack of understanding and resources for adults with autism, especially in certain areas of Norway. She also explains how autism affects social interactions, including difficulties with eye contact and interpreting nonverbal cues. Det rapporteres om at gutter blir diagnostisert med autisme 4-9 ganger oftere enn jenter. Gutter blir generelt diagnostisert med Asperger når de er 4-8 år, mens jenter gjerne ikke tidligere enn 13-17. Det har vært forholdsvis lite forskning på jenter med alt det, og det er stor uenighet om hva årsaken til at det er færre jenter enn gutter med autisme. Noen teorier går ut på at det kan være en naturlig beskyttende effekt hos kvinner, mens andre mener at dagens tester og diagnostiske kriterier favoritiserer de typiske guttesymptomene som utdragering, sinne, repetitiv atferd, stærinteresser og så videre, uten å medbregne at jenters væremåte er annerledes også i den neurotypiske befolkningen. Vår gjest i dag er Frøydes benestad Hansen Hogvard, og vi skal snakke om hvordan det er å få diagnosen sent som kunne. Og jeg er som alltid Sondre Bogenstrømme. Velkommen. Takk. Kunne du fortalt litt om deg selv? Ja, det skal jeg gjøre. Jeg heter Frøydes Hogvard, er 42 år, har jobbet med sosialist, er gift og har tre barn. Så ble jeg diagnostisert med asperger for cirka tre år siden, da var jeg 39 år. Og har hatt en veldig krunglet vei mot utredning, i det hele tatt kommestadig og ettertid, men ja, for mange andre. Ja. Du sier det var en krunglet vei til å få diagnosen. Kan du beskrive hvordan hele den prosessen var? Det kan jeg gjøre. Jeg skal først si litt om hvordan det var før jeg fikk diagnosen. Jeg har jo vært inn og ut av systemet psykologisk siden jeg var 13 år. Da fikk jeg anorsi og vanskelig å bli mer synlig utav det, rent fysisk. Da møtte jeg et par psykologer som egentlig fort avskrev meg som en sammensatt vanskelig framtatjent med komplekse vansker. De forstod meg ikke. Det var forvirrende. Jeg var språklig og faglig sterk, men så var jeg veldig syk samtidig. Siden det har jeg egentlig vært en kasteball i systemet. De har jo fikk etter hvert også ADHD-diagnosen og smertestress. Men det som har blitt forsørt å handle, som særlig angst og anoreksi, har vært følgediagnosen i systemet. Da jeg var 14 år siden, så fikk datteren min autismediagnosen, eller asperger. Da kjente jeg plutselig igjen absolutt alt, og begynte å lese meg på dette med jenter. Da ble jeg tenkt at nå trenger jeg også å bli utredd, for dette her må jeg vise. Da begynte jeg å lese meg opp. Jeg skrev en liste over alle mine symptomer, som jeg tolket som symptomer da jeg var liten. Jeg tok meg til psykolog, snakket med et par psykologer som kjente meg godt, og spurte om jeg er gal, eller om dette er noe jeg trenger å fortsette med å utrede. De var enige. Jeg søkte først EPS, og da fikk jeg avslag med argumentasjonen om at for det første så er du så gjennomutredet. Du er 39 år, du har syv diagnoser, så det burde vært oppdaget. Hvis du skal ha det, så kan du uansett ikke kureres, så du har poeng. Det er ikke noe vits å få diagnosen når du først er voksen, for da kan du ikke kurere. Det er veldig mange som får det svaret. Det er veldig vanlig når du først har blitt voksen, så enten får man svaret, det er en barnetilstand, det er det mange som tror. Det er som regel da man blir diagnostisert med det. For andre er det, nå er du blitt så voksen, du har en jobb og ting fungerer, så det er ikke noe vits å diagnostisere det. Det er ikke noe vits å utrede det. Men jo, det er jo det, for artisme påvirker jo ikke kun arbeidssituasjonen din, det påvirker jo nesten det private. Det å vite at man har en artismediagnose, det kan være veldig nyttig. Ja, absolutt. Det har vært veldig nyttig. Det var veldig omveltet som var jeg på den. Veldig emosjonelt, og jeg følte at jeg begynte livet litt på nytt, med en annen forståelse. Jeg ringte rundt og prøvde å finne en utreder som hadde erfaring med utrede jenter, og det var vanskelig. Til slutt fant jeg en gammel ringrev på over 80 år, som har jobbet med mange av de store, det var ikke Gildberg, han heter det. Jeg ba han utrede meg med alle skjemene som fantes, og gjøre en ordentlig klinisk vurdering, for nå ville jeg være sikker, for jeg visste jo at siden jeg hadde gått under radaren i 39 år, så hadde jeg litt selvgjørende frustrering. Jeg trodde ikke jeg hadde blitt tatt på alvor, og jeg ville gjerne virke til det svarte og hvitt. Til slutt sikkerte jeg smosen, og jeg sa, er du sikker? Jeg orket ikke usikkerhet, er du sikker? Han sa ja, det er jeg. Uansett, det tok meg 15 minutter før jeg var sikker. Plutselig har man møtt en som er klinisk, det er det. I ettertid, når jeg forteller det til fastlegger og psykologer, så sier de, det gir mening. For eksempel, det gir mening til meg. Jeg brukte siste årene til å lese meg opp på dette og få vite meg inn det. Det er viktig for meg, men det er noe med det også. Som voksen, så møter man også etter. Man blir glemt når man er voksen. Man gjør det. Jeg har hørt at det er flere folk rundt om i Norge. Vi er veldig heldige i Vestfold, som er glennende. Det er en av de absolutt beste stene i landet på autisme. Men hvis man drar til Akershus, så er det ikke noe særlig tilbud til hverken voksne eller barn, spesielt ikke voksne. En som jeg har snakket med der, sa at hun hadde vært inne, fikk diagnosen, og fikk en neva med piller. Antidepressiva og noe angst. Noe antipsykotika for å hjelpe med søvn og tankekjør. Det er alle behandlingene hun hadde fått. Det er ikke noe tilbud til det rundt om. Det er veldig trist. Dps-ene rundt om i landet har generelt lite peiling på autisme. Det er helt tilfeldig, den som eventuelt har det. Til og med da datteren min skulle utredes. Det var en spesialist som kom på at hun burde utredes med steps. PPT sa at hun ikke hadde autisme. Hun har øyekontakt. Hun har vist et stort omsorg til andre mennesker. Da skjønner du hvor lite av dette eget skal være utdannet til folk. Det å si at man har for mye øyekontakt, man er for omsorgsfull, man har empati. Ingen av de tingene er med på å ekskludere autisme. Noen artister har jo ekstremt mye øyekontakt. De stirrer så intensivt inn i øynene på deg at hver person føler ukomfortabelt. Andre vil jo ikke se en person i øynene. Selvfølgelig er det noen som er midt på treet og har ganske normal blikkontakt med folk. Det med å være omsorgsfull. Jeg er omsorgsfull. Jeg har ikke noen problemer med å ta vare på vennene mine. Men det betyr ikke at jeg i utgangspunktet er god på det. Jeg må lære meg å kjenne personen før jeg har noe betydelig empati eller medfølelse. Jeg er nødt til å lære meg personen for å klare å føle med. Jeg husker vi snakket litt om det før. Da nevnte jeg dette med en episode hos psykologen min, hvor jeg snakket om øyekontakt. Så sa jeg at jeg har i hvert fall normal øyekontakt. Det var før jeg fikk det mosen jeg drev å lete med opp. Det får jeg ikke på seg. Da enten styrer det veldig på meg, så styrer det helt bort. Så sa jeg at jeg må se bevisst bortover. Det blir en styrettenkrang, så det er ingen av oss interessert i. Jeg tenkte at dette pleier å gå automatisk. Man tenker ikke på det når man ser bort eller tilbake. Jeg sa at jeg aldri har hørt om dette før. Ingen har fortalt meg. Det skjer ubevisst, og da ble jeg fascinert. Ja, det er jo det. Sånn hadde du sagt at når du tenker over det, så styrer man det ubevisst. Ja, det gjør det. Det er det som er for veldig mange artister. Man har ikke den intuitive forståelsen eller intuitive ferdigheten innenfor det sosiale. Det er egentlig også det med blikkontakt. Man er nødt til å bevisst prosessere alt av informasjon og tenke gjennom det. Det er derfor det er slitsomt for veldig mange artister å snakke med eller være sammen med folk. Man må bruke så utrolig mye hjernekapasitet på å klare det. Normalt er det en helt intuitiv forståelse av ansiktsuttrykk og toneleie. Da bruker jeg ikke særlig hjernekraft når det bare surrer i bakhuet. Men når man er nødt til å bevisst tenke gjennom det, så blir det mye mer slitsomt. Da blir det også den mer kunstige blikkontakten. Man har begrenset seg med kognitive ressurser. Hjernen er ikke god på, spesielt egetismehjernen, multitasking. Det å tenke gjennom hvor man skal se samtidig som man tenker gjennom hva man skal si, og lytte til det som blir sagt, er en stor grunn til at mange med etisme velger å se bort. Ikke se på personen når den snakker, eller motsatt, ikke se på personen når man snakker med, eller selv som snakker. Ja, for jeg skal tenke på hva jeg skal si til noen. Så må jeg se bort mens jeg tenker og snakker. For hvis jeg ser på den samtidig, så blir det litt svart. Og igjen som psykologen sa, du ser ofte ikke på meg når jeg snakker med deg. Og så sier jeg nei, men det er jo fordi jeg hører etter. Da hører jeg bedre etter. Så ja, det kan jo få noen oppfattet som litt frekk, litt som ikke kjenner deg. Og det er kanskje den største... Altså, jeg tror ikke jeg er helt elendig på å forstå kroppsspråk og mimikk og sånn, men jeg har skjønt nå at jeg er ganske... Mimikken min og kroppsspråket mitt, som jeg viser til andre, ikke alltid stemmer overens med hva jeg mener. At jeg kan bli litt overlegen og streng og kanskje uinteressert. Eller kanskje frekk i samtaler når jeg ikke vil det. Og at jeg har oppsett folk til det som at andre ikke er interessert til å snakke med meg, men de har kanskje hatt noe med min fremtid toning å gjøre. Ja, det har jeg blitt veldig bevisst på, og det er litt forvirrende. Man skulle begynne i en alder av 42 år å tenke på det. Ja, det er jo det. Jeg får ofte beskjed, eller hører i ettertid av samtaler og sånn, at jeg virker til å være kjempesint. Folk er sånn, men egentlig var jeg mest sannsynlig bare engasjert. Jeg klarer ikke å høre tonleget mitt noe særlig, så det er veldig ofte at jeg kan si en ting, og folk opplever det som at jeg kjefter. Eller at jeg er sint. Og ansiktsuttrykket mitt er som regel ganske nøytralt, og det kan også opptattes som at man er litt drittleisint, misfornøyd. Normalt kan man se litt mer smiling i ansiktet til folk. Når man ikke har like mye av det, er det fort at det blir misforståelser. Det er litt rart hvor mye informasjon som kommuniseres nonverbalt. De sier at rundt 70 prosent av kommunikasjonen er kroppsspråk og mikrofon. Bare 30 prosent er ord, eller det man sier. Det er nesten ikke vanskelig å forstå. Ja, det er det. Jeg reiser med en mann som er ganske neurotypisk, og da er jeg på ham den meste. Jeg har en utnyning i mitt, men sikkert hvertfall mer enn deg. Men jeg er litt avhengig av å spørre hele tiden, er det noe galt nå? Jeg kan merke veldig at det er noe galt. Jeg kan merke ekstremt godt at det er noe dårlig stemning. Men jeg klarer ikke alltid å koble på hva det er. Det kan ha skjedd noe fem minutter før, så jeg gjør det på dagen før at det er det det er. Men jeg klarer ikke helt å koble det på. Jeg er avhengig av veldig tydlig kommunikasjon i hverdagen for å vite om du er trøst nå, er du sint, er du irritert, er du lei? Går det bare å tenke på noe? Jeg er heldig som har en mann som er god i å svare meg hver gang jeg spør, for jeg er veldig tørvelig. Kommunikasjon er veldig viktig for meg. Tydelig kommunikasjon, at folk kan si og uttrykke ting klart med ord. Det er også en styrke, ikke sant? Ja, det er det. Du sa noe om at du har problemer med å forstå om man er sliten, eller de forskjellige tingene der. Det er egentlig et godt eksempel på, hva skal jeg si, det mangler eller begrenser evner til kontekstuell forståelse. Ja. Ja, nå er klokka ett på natta, eller nå er klokka elve på kvelden, og man har jobbet hele dagen. Det å klares å sette sammen det at nå er det sent, og derfor kan man være sliten med hvordan man er, det kan være vanskelig. Ja, det er det. Det handler også om, en ting er hvordan man føler seg, med meg selv også, det å gjenkjenne følelser. Jeg må ofte, for å finne ut hva jeg føler, må jeg kunne bokspole gjennom de siste dagene, eller de siste timene. Hva er det som gjør at det kan, hva har skjedd? Det har skjedd noe som er trist, da er jeg kanskje trist. Det kan bli en analyse som tar tid. Ja, det kan fort bli det. Det kan det. Hei, og beklager for skjønnelsen. På autismepodden.no finner du alle episoder med Autismepodden, og mye annen relevant informasjon om autisme. Vi har også en Facebookside, og jeg håper at du kan like siden, slik at flere oppdager vårt innhold. Takk skal du ha. Velkommen tilbake. Hadde det vært litt teknisk problem, så startet vi på nytt. Vi kom i gang igjen nå. Vi var litt på det punktet hvordan du opplevde livet før og etter du ble diagnostisert. Du snakket akkurat om det med den konseksuelle forståelsen, å klare å skjønne om mannen din er trøtt, sliten, og hva det er. Så vi kan snakke litt om hvordan livet ditt var før og etter du ble diagnostisert. Det kan vi gjøre. Jeg var som mange andre veldig forskjellig. Da jeg var liten var jeg veldig forskjellig hjemme og på skolen. I barnehagen etter skolen var jeg ekstremt genert. Jeg var veldig flyktoppfyllende, litt hemmende genert, livet til å gjøre noe feil. Jeg hadde ikke så mange venner. Jeg husker mamma bekymret seg litt over. Den ene vennen jeg hadde kranglet jeg litt mye med. Det ble mye misforståelse. Jeg husker i barnehagen at jeg var litt som politi. Jeg husker jeg gikk rundt og forklarte de andre barna at de ikke måtte spise snø, for det kunne inneholde de tingene man kunne bli syk av. Jeg lærte dem hvilke sopper man kunne spise. Ikke det jeg trodde stopp. Jeg var litt betrattig og filosoferte mye. Jeg hadde nok noen låste eksistensfjellangst. Jeg var veldig opptatt av at døden var noe vi ikke hadde kontroll på. Jeg husker jeg satt i barnehagen og så på de andre som lekte i fronten. Jeg tenkte, hvordan kan de leke så ubekymret? Er de ikke klare over at verden er så usikkert? Jeg følte at det ikke var ramme på noe. Jeg lurte hvordan de klarte å leke i samstandet uten å ha noen manus. Det var tilfeldig å kunne styre på det. Jeg tror det var noe fremdremt at de tenkte at det var veldig gøy. På skolen var jeg fliktoppfyllende. Jeg fikk boka jeg trengte og leverte før tidsreften. Men hjemme var jeg litt vanskelig. Jeg var veldig nærtagen og tok alt som kritikk. Mye store følelser, enten glede eller sinne. Det er ikke så mye mellom. Jeg var veldig klenget. Jeg hadde behov for at mamma var min emosjonelle reguleringskontroll. Jeg var veldig klovnet. Jeg var veldig interessert i å imitere mennesker. Spørre hvorfor mennesker sa og gjorde det. Jeg var veldig interessert i hvordan mennesker virket. Det er jeg nå. Så begynte jeg på ungdomsskolen. Da var jeg kommet til det punktet. Jeg vet det, jeg merker det. Jeg kan gjerne gjøre noe ut av det. Da begynte jeg å gå veldig fritt i kledd. Det ble mer grønn hår. Så ble jeg syk med anoreksi. Det er sikkert mange grunner til det. En ting var tuverteten. Jeg følte at jeg ble påtvunnet til å være brakt. Både kjønn og voksen. Da er det krav. Hele forventningen om å være kapabel. Alle kraven steg jo. Jeg hadde stansen for symetri og dansepalett. Det er sikkert mange grunner til det. Både følelser. Da begynte jeg terapi. Da ble jeg utsatt av noen traunere i 20-årene. Utdanning for alt stoppet opp. Det ble veldig vanskelig. Jeg har vært på forskjellige behandlinger. Jeg har vært på moden bad. Det var et lite helvete. Vet du om man kan si det her? Der ble man ikke behandlet som enkeltpersoner. Der ble jeg veldig syk. Mye sykere. Jeg ble sendt videre til Gaustad spiser- og kolieklinikk. Der klarte de å feilgjømse meg. Uten en ordentlig utredning. Da ble jeg til siste med en diagnosis etter at de viser hvor de ikke stemmer. En av årsakene var at jeg hadde vanskeligheten til å knytte meg til terapeuten. Det er ikke så lenge siden de budde slått sammen to og to. Jeg skjønner de ikke gjorde det da jeg var liten. Da var det fokus på jenterautisme. Når man kommer høyere opp i alder og er såkalt spesialister, så synes jeg det er rart. Ja, det er rart. Spesialister har sjeldent noen peiling på autisme. Det er rart, for det er ganske mange som har det. Ja, det er jo det. Jeg husker første gangen jeg var i terapi. Jeg tenker på måten jeg forholdt meg til terapi på. At kanskje noen burde skjønt noe. Jeg hadde jo levd på psykologi, så jeg visste litt hva jeg gikk til. Jeg husker jeg kommer inn til terapeuten og leser dette om å tegne noe. Så tenker jeg, jeg vet jo hva du driver med. Du vil at jeg skal tegne noe som er på innsiden. Dette er jo klassisk. Det er tegnet så stor sol, regnbø og klask i forhånd. Så jeg vet hva du driver med. Jeg begynte å argumentere på metoden hans. Så ville han gjerne jobbe med positive tanker. Men jeg var ikke med, for jeg ville vise. Jeg vil gjerne først ha innsikt over metoden han brukte. Forstå den. Jeg ba sikkert om forskning og statistikk. For å føle at det var noe vits i å gå inn i dette. Jeg har også følt at psykologer, de bryr seg ikke om det. Da har jeg vanskeligheter med å sitte der. Jeg skjønner at det er mye å be om, men samtidig er det nøkkel. Kjemien med behandleren er veldig viktig. Hvis man ikke har god kjemi, vil man aldri kunne knytte seg til den personen. Vi må ikke få noen god behandling. Siden jeg har tydeligvis hatt så store funksjonssprit, har jeg studert en del på universitetet. På noen fag her og der. De kan snakke for meg og kommer fra et roligt rykt hjem. Da forstår de ikke... Har jeg blitt mistenkt for å lyve om ting? De kan ikke skjønne at ting er så vanskelig. Når du blir møtt med sånne ting, jeg klukker hvis folk mener at jeg lyver, for jeg er ærlig. Da blir sånne relasjoner veldig kort øvet. Det har vært uheldig, sånn å si. Men jeg skjønner også at det er vanskelig for terapeuter. Jeg skjønner det. Det er sånn som de behandlerene du har hatt tidligere. Føler du at de har vridd og vent på alt det du sier? Du har ikke fått muligheten til å gjøre deg forstått på den måten du vil. Men de har bare tolka det. Tolker jeg deg gærent, da? Det jeg vet har gjort den tolkningsprosessen vanskeligere, er kanskje at jeg aldri gråter i terapi. Kroppsspråk og kanskje med mikrofon, det har vel kanskje ikke stemt til å høre enda til med ordene mine. Jeg har følt at de ikke har tatt ordene mine på alvor. Det er nettopp det jeg ikke kan si. De tolker mye kroppsspråk. De tolker på min del. De skal vente til de hører på hva jeg sa. Og ikke alt andre. Jeg har vel ikke følt at jeg har vridd og ventet mye på det. Men jeg har jo ofte ... I gamle dager kom det psykologer og sa «hva føler du?». Jeg visste ikke hva jeg følte. Det var litt det problemet. Da ble jeg oppfattet som drang og vanskelig. Det har jeg jo blitt på en sånn måte. Jeg har kanskje ikke respekt for hierarki. Man skal jo ikke begynne å diskutere metoder med leger og psykologer. Det er jo uvant. Det liker de ikke. Men det hadde jeg behov for, for å få en tryggere forståelse. Men det tok de faktisk ikke tid til. Så vi måtte ikke videre. Det er helt håpløst når det er sånn. Det er litt det som jeg har opplevd når jeg har vært på DPS. Psykologer er lært å tolke folk på en spesifikk måte. De kombinerer hva de ser og hva de hører. De har ikke forståelse for at når du møter en med autisme, er det ofte viktigere å tolke det som blir sagt, enn å tolke det du ser. Jeg gråter aldri hos noen behandlere. Jeg klarer nesten ikke å gråte. Det er tre ganger de siste ti årene som jeg har gjort det. Når jeg sitter hos en behandler og forteller hvordan jeg har det, så kan ikke den se på meg og skjønne hva jeg mener. Den må høre ordet, hva jeg sier. Det er der jeg kommuniserer, ikke med kroppsspråket. Det er mange som har problemer å klare å enten akseptere eller forstå. Det gjør det jo veldig vanskelig. Da tenker jeg... Da lurer jeg på... Da har man kanskje ikke noen inngangskort til å få til en boterapi, når det utgangspunktet mangler. Nei, da har du ikke det. Da har du ikke det. Det er på en måte... Jeg skjønner at da jeg var liten, var det lite fokus på dette med jenter. Den gangen var det ikke noe fokus på høytfungerende autisme i det hele tatt. Da var det infantilautisme, eller som det heter nå, barneautisme. Ikke sant? Ingen av oss hadde blitt diagnostisert for 10, 15, 20 år siden. Det er jo 10, men over 20 år hadde det blitt vanskelig. 20 år... Det er først litt ut på 2000-2005 som de begynte å bli bedre på det. Det med høytfungerende. Faktsatt, hvis jenter skal bli utredet nå, så får jeg mange henvendelser fra folk på Messenger, som lurer på hvordan de kan gå frem hvis de skal utredes. Da sier jeg vel alltid at du må lete etter en som har gjort dette mange ganger før, for erfaringen nytter ikke å bare bli pennvis til depress og ta det du får. Jeg hører om jenter som, hvis de er så heldige at de har fått grunn til det, som mistenker det, og som faktisk tar det ned til fastlegen, men som blir omtrent avvist i døra, fordi de ser ikke autistisk ut. Hva tanken det betyr? De har en øyekontakt. Jeg lurer på hva man lærer på medisinstudiet og psykologi om dette nå, om det kommer noe løft. Jeg føler at jeg kan mer enn alle psykologer jeg møter, bortsett fra en jeg har nå, som er ganske god på dette med kontekstseting. Men det er jo sånn at den som selv lever med diagnosen, er mer ekspert enn ekspertene er. Man har den egne erfaringen med det, og mange har også interesse i å lese om det. På generell basis er behandlerne i psykiatrien dårlig på det der. Jeg vet ikke hvor mye det har av undervisning om autisme, men det er noe som sier at det er svært lite. Ja, det skal jeg gjerne vise. Det skal jeg gjerne vise hva de lærer. Virkelig, ja. Jeg har jo valgt å være veldig åpne om det da jeg fikk diagnosen, fordi jeg tenkte at det kan gjøre ting lettere. Jeg fikk en større forståelse og tenkte at ja, jeg deler det med omverden, så får kanskje de større forståelse også, både av andre og av meg. Men så får man litt sjokk, fordi man møter jo et hjelpasserett som egentlig ikke kan tilby noe spesielt. Nå er det sånn at alle trenger hjelp med alle forskjellige ting, så man skjønner jo at det ikke er en pakkeforløp når man har fått en autistendiagnose. Men for barn er det jo sykeverdiskasjon og så videre. Men for voksne er det lite forståelse, at de glemmer at man kan få familie, man kan ha barn og man kan ha jobb, men likevel trenger man noe ekstra støtte. Det er veldig rart i grunn av det. Jeg tror nok at de fleste av behandlere kjenner igjen de klassiske autistenbetrekka. Men når det kommer til høytfungerende personer, som i tillegg er voksne, så tror jeg nok at de får større problemer med å klare å skjønne det. Og i tillegg også den motvilja det er med å utrede det hos voksne. Du er jo voksen og har klart det helt og nå, så det spiller ingen rolle. Det er irriterende at du har klart det helt og nå. Det er godt med, men jeg får ofte høre av folk som har kjent meg lenge eller kort, som sier at de ikke tror at de ser autistiske ut. Da har du klart det veldig bra, og definert godt. Men det er veldig naivt. Ja, veldig naivt. At man ikke ser autistiske ut, det er jo basert på stereotyper og filmer og bla bla bla. Det at jenter er mer subtile, kanskje på den måten også. Men jeg føler at hver gang må jeg enten tenke at de mener det godt, ellers må man ta den lille runden med å forklare at det ikke er sånn at det synes på den måten. For det er litt vondt at det blir bagatellisert. Og hva mener du med at jeg har klart meg godt? Ja, jeg kom meg gjennom skolen og fikk ganske gode karakterer, men det er det at jeg har plukket meg mye som ikke har gått bra også. Jeg har vært dødssyk i mange runder, så den målestokken blir litt overflatisk. En ting jeg tror mange av de glemmer er at du sa du hadde anoreksi, ADHD, PTSD og angst. Hvis du har fått en autismediagnos fordi du har autisme, så kan man tilpasse behandlingen for de andre diagnosene til å være bedre enn deg. Så det behøver ikke være at du har et hjelpebehov i hverdagen, men det er like mye det at du skal tilpasse behandlingen til den enkelte personen. Hvis personen har autisme, så har man en annen måte å kommunisere på. Man har en annen måte å forstå det som blir sagt på. Det kan være veldig viktig å få med i behandlingen. Ja, det er helt avgjørende. Jeg har hatt en psykolog i mitt liv som har vært god, og det er hun jeg har nå. Hun er ekspert på ... Jeg har også diabetes. Diabetes, spisesykerhet og autisme har jobbet med alt, så det er jo guldsunn, ikke sant? Det er det som er litt av utfordringen sikkert, at det er mange kor ... Hva heter det? Mange kor blir diabetesseter. Ja, kommer og blir diabetesseter. Når man har autisme, så har man ofte flere følgetilstander eller diagnoser, og noen som kan behandle det unnett fra en autistisk innfallsvinkel. Jeg har, før mange år, prøvd å gå i kognitiv behandling og prøve å endre rutiner og tankemønster. Jeg får ikke til å endre, få til nye rutiner. Jeg føler det er så mye rigiditet. Det var noe som ikke har blitt på. Nå som behandleren min vet dette med autistene, så føler jeg at hun går mer i mitt tempo. Hun må gjenta ting oftere. Hun vet at jeg ofte ikke er så god til å ta med meg den erfaringen fra en situasjon til en annen. Bygge på det. Døpne i kontekst. Det er viktig. Det er kjempeviktig. Det er det. Du sa at det fungerer bra med den behandleren du har nå. Det er en naturlig overgang til spørsmålet hvordan du opplever oppfølginga du får nå. Jeg tenker at jeg er heldig at jeg har en som kan noe om det. Samtidig er jeg ... Jeg har mye ... Jeg føler kortsett at ... Jeg føler kortsett at ordene jeg sier ofte ikke blir tatt på alvor. Og så er jeg jo ... Jeg har jo familie. Jeg har tre barn. To av dem er autister og trenger oppfølging. Når man får barn, er det naturlig at egenbehovet må settes til siden. Men det er jo litt sånn at man setter de først. Men jeg føler på en måte at jeg trenger mye av det samme som dem. Egentlig. Nei, det er dårlig oppfølging, dårlig forståelse. Men så synes jeg at det er vanskelig å olegge hva jeg trenger hjelp til. Jeg synes det er vanskelig å si. Det er kanskje ... Det viktigste er kanskje de grunnene av hverdagen. Mannen min har vært veldig viktig. Hvis vi går på foreldremøter eller foreldresamtaler, så kan det gå i begge to. Når vi kommer ut derfra, så har han kanskje en oppfattning av hva som har skjedd. Jeg kan ha en ganske annen. Eller jeg hengte meg opp i en ting. Så det å ha noen å diskutere med. Hva var det som skjedde der? Hva mente du egentlig der? Eller et mann har vært sosial på noe. Da kan jeg gå og tenke på det flere dager. Da snakker jeg med han. Det hjelper veldig. Å sette ting i system i sammenheng er kanskje det viktigste. Og så er det selvfølgelig alle disse hensynene til det sensoriske. Det er mye lyd med tre barn og to hunder. Jeg roper at det må være stille. Jeg har tatt med høyreklokker. Gjør så godt det kan til. Pass meg så godt det kan. Ikke sant? Man må jo det. Det som er fint, er at jeg får brukt egen erfaring til det. Jeg tror jeg har en ganske god forståelse av de to barna mine. At jeg kan være en tallere for dem i forhold til hva de trenger. Og så videre. Det er en fin følelse. Jeg føler det er nyttig. At det kommer noe nyttig ut av dette. Det er litt derfor jeg startet å være aktiv i autismeforeninger. Og jeg driver Autisme-podden. Fordi jeg vil at de opplevelsene jeg har hatt i oppveksten skal ha en funksjon. For meg kan jeg bruke de opplevelsene på samme måte som andre bruker en utdanning. Da kan jeg forsvare det mye bedre for meg selv at man har måttet gå gjennom de tingene. Man får faktisk bruk for den dritten man har gått gjennom. Det kan være en positiv ting for en selv. Da blir det ikke like meningsløst. Det blir ikke like meningsløst. Det er derfor jeg er ivrig på å snakke om dette her. Jeg må bruke egne erfaringer. Sånn at folk kan ikke minst oppdage gjennom det tidligere. Men også kanskje få litt insiderforståelse på noe av dette her. Å kjenne seg igjen i det er viktig. Ja, det er jo det. Du sa at du har problemer med å sette ord på hva det er du trenger hjelp til. Det er noe jeg har hørt fra flere. Hva er det du trenger hjelp til? Hva er det vi kan gjøre? For meg er det veldig rar ting å spørre om. Hvis jeg får det spørsmålet hos en psykolog eller behandlere, så sier jeg at jeg er pasienten, du er behandleren, du har utdanningen. Du må vel kunne klare å finne ut hva det er jeg trenger hjelp til. Det er derfor jeg er her, for jeg vet ikke hva jeg trenger hjelp til. Hvis jeg hadde visst det, hadde jeg klart å fikse det selv. Da kan jeg åpne bok, lese om det og løse det på den måten. Jeg vet problemet. Det er da man oppsøker hjelp, i hvert fall i mitt tilfelle. Da får jeg spørsmålet om hva vi kan gjøre for deg. Nei, det vet jeg ikke. Det er mange andre jeg har snakket med som har opplevd det. Oftest resulterer det i at vi ikke kan hjelpe deg. Da roterer jeg seg bort i den, og så flytter jeg behandlingen etter hvert. Man ikke har noe de kan hjelpe deg med. Det har jeg vært borte i i fjor. Det var en alterholdspsykolog som jeg hadde stått og ventet lenge for. Han spurte om jeg kunne hjelpe dem. Jeg sa nei. Jeg vet ikke. La oss bare begynne med det. Eksistensiell angst. Dødsangst. Så begynte han med teknikker. Hvor du kan prøve å la disse tankene seile på en ski. Da blir jeg helt annen. Jeg har jo rett i at du skal dø en dag. Hvordan forholder jeg meg til det? Er det noen statistikk jeg kan lene meg på i forhold til mine diagnoser? Jeg trenger bare noe ... Jeg trenger noen ... Jeg føler at det er teknikker som skal gjøre at man skal prøve å få meg til å lete en livsløgn. I stedet for å stikke fingeren i jorda. Hvis man vet hva det handler om, sier man ok. Sånn er det. Det er vanskelig. Jeg skjønner det er vanskelig at man kommer som pasient og sier at man ikke vet hva man trenger hjelp til. Det er vanskelig. Sånn som den behandleren som du sa begynte med. Det med den eksistens del-angsten. Jeg spørte behandleren deg noen gang. Hvorfor er du redd for å dø? Spørte han sånn for eksempel. Hvorfor er du redd for døden? Jeg tror ikke han gjorde det. Han var vel mer sånn. Han var veldig sånn. Alle skal dø en gang. Statistisk sett blir du eldre, men det kan skje norsk som helst. Egentlig det beste er å bare prøve å la disse tankene fly av gårde. Jobbe med å oversett positive tanker. For meg handler det om et kontrolltak. Det ultimate kontrolltaket, tenker jeg. Det ble med noen ganger. Så ble det ikke noe mer. Jeg følte at jeg kom inn i et ferdigpakket system. Hvor han kjørte sine faste teknikker. Det tok ikke tid til å bli kjent med det. Første gangen spurte jeg om jeg kunne få dokumentasjon eller info. På noen av disse verktøymetodene han brukte. Han ga meg mot vilje noe, men det er ikke så populært. Det er ikke så populært. Grunnen til at jeg spør, er at du føler at de teknikkerne han prøvde å gi deg, gjør at du er ledd på en livsløgn. For meg i behandling vil jeg gjerne at man kommer til bunns i problemet. Hvis det gjelder at man er redd for døden, er det naturlig for meg å enten bli spurt eller spørre den andre personen, men hvorfor er du redd for å dø? Så får man en litt logisk gjennomgang hvor man er nødt til å tenke gjennom angsten. For angst er jo irrasjonelt i mange tilfeller. For min del har den angsten jeg har hatt tidligere, da jeg var yngre, har i mange tilfeller jeg klart å enten bli helt kvitt, eller å dempe veldig mye ned ved å gå logisk gjennom, og se at dette er irrasjonelt å være redd for. Da jobber jeg med å finne en logisk grunn til at man ikke trenger å være redd for det. Så vi har kommet til bunns i problemet. Den irrasjonelle tankemåten, eller om det er opplevelser som gjør at man er redd for det, og så behandle problemet og ikke symptomene på problemet. Det er det som skjer, man behandler symptomene. Ja, det har du helt rett i. At klarer man det, så er jo det absolutt det viktigste. Men da må man ha en behandler som tør å være med på den. Ikke minst aktiv. Jeg skulle ønske det var så mange andre som har bodd ute av sykdeterapi, hvor det er mest beiling. Det er en klassisk situasjon hvor man sitter om for psykologen, og psykologen sitter og nikker og halvdormer, og ser litt på klokka. Men pasienten fortømmer seg, sagt det han vil, og så er han fornøyd. Lufte ting. Det funker ikke for meg. Jeg har tenkt gjennom ting hundre ganger før. Jeg trenger noen å innspille, jeg trenger noen å diskutere med, jeg trenger noen å, som du sier, Du trenger tilbakemeldingen av imputten. Han tanker på det du sier, eller den personen tanker. Og gjerne mer informasjon om ting. Psykologen min har nå skjønt at hvis hun kan gi meg, for eksempel dette med dødsgangs, i stedet for å si at vi alle blåser det bort, så kan hun da komme med statistikker. Statistikken blir masse gammel. Ja, men når man har diabetes, ja, da kan det være at statistikken blir litt ikke så gammel. Ja, autisme, det er jo lav leveolde. Man ser jo noen forferdelige statistikker over det, som kan skremme. Men så kan hun på en måte klare å sette sammen ting, sånn at det gir litt mening, og det føles litt tryggere, fordi det er logisk. Ikke sant? Det er logisk. Ja. Altså på mange måter så kanskje man trenger en behandlersam utfordreren litt. Ja. Ikke sant? Som du sier, du vil ha den imputten, ikke bare en nikkedukke som du kan tømme deg til. Nei, nei. Da kan man egentlig likegjerne bare snakke til veggen. Ja, det kan man. Det er noen som kommer med tilbakemeldinger, stiller spørsmål, utfordrer meningene og det man sier. Det kan man få en person til å tenke litt mer gjennom hele situasjonen, på en bedre måte. Ja, det er rett å se det fra et litt annet større perspektiv. For eksempel, hvorfor jeg kan ha mye samtale med en psykolog? Hvorfor gjorde han sånn og sånn og sa det? Da kan hun komme med en perspektiv som jeg kan tenke på. Åja, greit, da slipper jeg av å gruble på det. Det er fantastisk å møte folk som klarer det, men da skal man være godt kjent. Da må man ha en behandler som følger på over tid. Det er jo veldig ofte skiftet behandlere i systemet. Det er jo ikke lett. Nei, det er ikke det. Det er ikke lett altså. Aner du at etter at du fikk diagnosen, har du fått en behandler som det fungerer bedre med? Hva annet føler du at diagnosen har gjort for deg? Hvorfor er det annet enn det vi har sagt for nå? Hvorfor er det viktig å få diagnosen? Jeg har alltid følt, dette blir veldig klisjé, men det er vel en klisjé fordi det kanskje stemmer, at det har vært litt annerledes. Jeg har sagt til terapeuter at ingen forstår meg. Da jeg var ungdommen sa jeg til dem at jeg følte nevrologisk annerledes i hodet mitt. Da vet jeg ikke om jeg hadde lett noe eller hva jeg hadde. Men det har hvertfall vært en følelse av å ikke ha rammer. For meg har faktisk diagnosen gjort at jeg føler at jeg har fått litt mer konturt. Litt rammer. Det er ikke produserende for mange, fordi mange er opptatt av å holde personlighet og diagnosen avskilt. For meg er det samme for dette. Jeg har ingen skam over å være autist. For meg henger det som sammen at det har blitt en del av min forståelse. Nå vet jeg hvor jeg kan søke forskning. Jeg vet hvilke forum man kan få litt hjelp fra. Jeg vet hvor jeg kan hente kunnskap. Det er viktig, rett og slett. Og så vet jeg at jeg bør bli flinkere. Det er viktig for meg å sette grenser. Det er veldig vanskelig, for jeg vet ikke når. Men for eksempel, mannen min har nå blitt flinkere til å si til meg Nå holder du på å stupe. Gå og legg deg før du gjør det. Nå ser jeg at du slutter å snakke. Nå er det så mye lyd. Nå har du sensory overload. Gå og legg deg på rommet. Det at andre kan hjelpe til, er en praktisk, fin greie. Ekstern input kan være veldig viktig. Jeg har alltid hatt problemer med å kjenne når jeg begynner å bli utmattet. Man sier jo at man går på veggen. I mitt tilfelle må det være ikke bare en imaginær vegg, men også en usynlig imaginær vegg. Det er først de siste 3-4 årene som jeg har klart å kjenne at nå bikker det snart over, eller nå blir jeg snart helt utmattet igjen. Før det har mamma alltid måttet si fra til meg at nå virker det som at du begynner å bli sliten. Nå skal du kanskje ro ned litt og ta pause. Gå på den der imaginære veggen, og enda opp med å være utmattet i et par-tre måneder, om ikke mer. Så den inputen fra folk kan være veldig viktig. Ja, det kan det også. Jeg føler jo at når jeg er mamma til tre, så er det alltid noe som trengs å gjøres. Jeg har jo generelt veldig lav prøvstrettferskel. Det har jeg jo alltid vært. Men med tillegg på familie, så skal det på en måte... Det er vanskelig å sette krem til, for jeg vil jo gjøre alt jeg kan for barna mine. Jeg vil jo være der når de trenger noe. Jeg vil jo ditt og datt. Og så går det så langt at jeg kanskje blir litt sånn... Når jeg ikke klarer å forstå hva andre sier, hvilket ord de bruker, eller særlig si noe selv og begynne å tete, da går det litt for langt. Men problemet er at det kjennes litt forskjellig ut hver gang. Det er litt vanskelig. Det er egentlig veldig vanskelig. Ja, for jeg vet ikke alltid om jeg er syk eller sviten, eller redd. Jeg kan gå og være syk en stund uten å skjønne. Det er ikke så lett. Nei, det er ikke det. Det er egentlig veldig, veldig vanskelig. Det kan føles forskjellig fra gang til gang. Og det kan også føles veldig forskjellig fordi det er ulike ting som er utslagsgivende. Noen ganger er det at det er for mye innput, lyd og lys og lukt og alt mulig sånt. Andre ganger sliter man med tankekjør selv. Og så kan det være at det er noe man ikke har kontroll over, at det er noe som skjer grunnet andre. Hvis man går på skole, så kan man ikke ... Man klarer ikke å kontrollere miljøet rundt seg, uansett. Det kan være en innvirkning utenfra som har negativ påvirkning. Og alle ting kan gjøre at man får veldig forskjellige utslag som gjør det vanskelig å forstå det. Selv om man har familie, så har man jo aldri kontroll på de rundt seg. Hvis det er dårlig stemning, så blir jeg sykt ned i den stemningen. Jeg er klar til å stå imot og holde på med mine egene. Jeg blir dratt med, og jeg er der til den andre er blidjen. Det er også litt med empati. Jeg kan trøste og føle meg, men jeg kan også stivne litt til, for jeg blir så dårlig. Så jeg kan finne på å gå bort og spørre mannen min «Hvor lenge tror du det er til du blir glad igjen?» «Kan du gi meg sitt spørsmål?» Det er sikkert veldig irriterende, men grunnen til at det fungerer er jo at han er helt fantastisk i å svare og kommunisere. Jeg var jo først alene med mamma i åtte år med datteren min. Hun bodde alene, og vi hadde våre tidninger. Jeg tenkte at jeg aldri vil bli sambo. Jeg orker ikke at andre skal komme og blande seg inn med «Her må det være mer ryddig, og her må det gjøres ditt og datts å forholde oss til.» Men så møtte jeg mamma min, og da stendte det ned på hodet. Vi gisset at vi ville flytte sammen. Det var en veldig bra plan for ham å kommunisere, for da var det jeg som krevde åpne og klare kommunikasjon hele veien. Det er kanskje ikke heller sånn typisk, men det er jeg som ville kommunisere, for jeg har påfallet inn et mønster i flere år. Hvem skal ta oppvasken? Hvem skal ta klesmasken? Hvor ofte forventes det at det skal gjøres? Hvem skal passe varene når? Skal vi ha noe lentid? Når er det lentid? Hvor ryddig vil du ha det? Alt dette ble ting vi bare snakket gjennom og snakket gjennom. At han orket, det gjorde han. Jeg er veldig heldig. Nå må jeg trekke frem noe av det siste. Jeg er veldig problemløsningsorientert. Det finnes når man har barn med utfordringer. Jeg er ikke redd for å ringe og mate på ting og sang. Jeg vet rettighetene. Jeg kan legge det frem sånn og sånn. Jeg kan se det fra begge sider. Jeg klarer å holde litt oversikten på ting. Jeg sitter ikke der og venter på at noe skal gå over seg selv. Jeg vet at man må gjøre noe for å få endring. Det er en styrke, kommer du til å si? Det følger mange styrker med autisme. Det gjør det. Den annerledes måten å tenke på er en styrke i verdenen. Selv om samfunnet er nærmest fobisk overfor annerledeshet, så hadde ikke verden fungert hvis alle var like. Hvis alle var bare interessert i juss, så hadde verden gått under. Hvis alle bare var interessert i planter, så hadde verden gått under. Noen må bygge hus. Noen er nødt til å være byråkrater. Noen er nødt til å forske. Men man trenger de forskjellige hjernene for at verden skal gå videre. Innovasjon skjer ikke hvis alle er like. Det er viktig å tenke på, huske på og si til seg selv. Jeg føler ofte at jeg har dårlig samvittighet for ditt. Jeg er ikke noe god på lange middager hvor alle snakker i munnen for hverandre. Jeg er ikke noe god på hvis det plutselig kommer diskusjon på noe hvor poenget er bare å diskutere det. Men da tar mannen min den rollen, og så kan jeg gjøre noe annet. Det er greit at man utfyller hverandre, og det er greit. Sånn bør det jo være, helt ennå. Alle trenger ikke å være gode på alt. Det er litt interessant, for ofte hvis man sier at man har en artistisk diagnose, så blir folk litt tvilende. Da virker det som at man ikke klarer ting. Dermed er det litt artig å se at innenfor ingeniørfag eller naturvitenskapelige fag på universitet, så er det mye høyere forekomst av artisme enn det det er på andre fag. Det her er bare anekdotisk, men blant de 350 rikeste i USA, er det 8 prosent av barna som har en artistisk diagnose. Det er interessant. Det kan være fordi at hvis du skal bli rik, så er du nødt til å ha gode evner innenfor deg med systematisering. Du er nødt til å klare å se systemer og starte opp en bedrift som trener godt. De gene som koder for systematisering, ser man også at koder for autisme. Autisme er det høyere forekomst av autisme. Hvis du for eksempel har en mor, en far, en bestmor eller bestefar, som har vært utdannet ingeniør, så er det høyere forekomst av autisme hos barna. Det er litt interessant å se. For eksempel i Silicon Valley skrev en artikkel som heter «Autismepandemien» eller noe sånt. Det er fordi at de så i Silicon Valley at det var kjempehøy forekomst av autisme. Men det er fordi at mange høytfungerende artister flokkas der, fordi det er der de finner jobb som de fungerer til. Så å ha en nedlatende nedveiding av forståelse av autisme som mange har, med at «da må det være noe gærent med deg, og det burde man kurere», det er egentlig en veldig naiv og rar tanke. Du hadde ikke hatt iPhone hvis ikke Steve Jobs hadde huket av på veldig mange av autismetrekka. Nei, og det merker jeg også. De er veldig åpne om det. Hvis jeg møter nye folk, og man blir kjent, og de kommer inn på det, at jeg er autist og to av barna mine, så vet de ofte ikke hva de skal si. Jeg ser til at hodet bare spinner rundt disse tv-seriene. Og så hører jeg historier om folk som får barnevarme på døra, fordi de er autister. Jeg har ikke hørt den andre siden sin historie, men det er jo i tilfelle helt forferdelig, og det handler kanskje mye om dette med den empatimyten. Ja, for mange tror jo at autister er nærmere psykopater. Ja, det er nok motsatt. Ja, faktisk. Jeg er veldig lite taktisk. Jeg er kjempelite taktisk. Jeg sier det jeg mener, og sier sikkert ting på upassende tidspunkt, og sosialt er jeg dårlig på smått. Det handler jo om at autister har dårlig kognitiv empati, eller theory of mind. De har normal affektiv empati. Psykopater er motsatt, de har veldig høy kognitiv empati, mye høyere enn den generelle befolkningen, og dermed klarer de å lure folk. De skjønner nøyaktig hvordan de skal si og hvordan de skal være for å kontrollere folk, men de har ikke noen medfølelse med personene. Som jeg tyder med, så er det helt motsatt. Det viser test der. Ja, men sosialt kan jeg jo merke at jeg har jo øvd meg i small talk, og jeg har jo lest og skjønt hvorfor det er viktig folk, det er en måte å teste hverandre, følge hverandre ut på, og omgås og så videre, sikkert. Men jeg hopper veldig fort til å snakke om et interessant tema hvis jeg finner rød som andre. Det kan bli litt intervjuer da, når jeg som minister er vant til å ha den trygge rollen. Men det er ikke alltid riktig tid og sted, og det er i hvert fall ikke alltid så taktisk, for av og til føler de seg som om de er på et avhør, og det er jo ikke meningen, men det er bare fordi jeg er interessert. Og når det gjelder empati, jeg trøster mine barn, men det er klart at jeg trøster kanskje på en måte som er ofte mer løsningsorientert enn bare den å speile følelser, kanskje. Men så har jeg jo lest meg opp på veldig mye også, så jeg bruker det også. Det er jo helt fint. Jeg tror at grunnen til at folk tenker at man har lite eller ikke noe empati som er trist, er fordi den kognitive empatien er lav, så det er ikke nødvendig å se at den andre personen er nedfor eller leise. Men hvis vi får vite det, hvis den sier det, så føler jo de fleste med. Det er bare det at vi er blinde for det, vi er blinde, vi ser det ikke. Så noen er nødt til å si det i visse tilfeller. Så man har empatien, men man har bare ikke evnen til å registrere det selv. Jeg kan jo se at noen enten er leise, eller sinte, eller trøtte, eller et eller annet. Men jeg trenger også, hvis jeg ser at de er leise, så spør jeg alltid hva det er. Jeg må først få en forståelse av situasjonen, før jeg går på trøftinga, for å vite hva jeg kan forholde meg til. Det er noe jeg merker noen kanskje er litt ikke så vanlig, men det er sånn det fungerer for meg. Det er klart det er lettere å trøfte hvis man har vært i samme situasjon selv, og det er folk man kjenner. Jeg er helt ellendig på å trøfte. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre før. Det blir litt sånn som Big Bang, det blir litt sånn... Det blir fort mye lukk, dykk og fornuft. Det kan fort bli, men det er ikke effektivt å ligge i senga en uke. Det som er effektivt er å gjøre sånn og sånn. Det kan det fort bli. Absolutt, hvis det ikke er veldig små barn. Det er litt som forskjell. Ja, det er jo det. Nå har vi også vært innom en punkt på empati. Vi kan kanskje avslutningsvis gå litt inn på det med forskjellen på gutter og jenter. Hvordan føler du forskjellen er? Hvordan er du annerledes fra en gutt med autisme? Eller en mann? Det beror mye på det jeg har lest. Og selvfølgelig det jeg kjenner ut fra litteraturen. Statistisk sett er noen jenter litt annerledes. Nå må jeg selvfølgelig si at noen gutter har litt samme profil. Ja, det er flytende. Det virker som om jenter er mer sosialt motiverte. De er mer kapable fra naturens side. Vi blender mer inn til synløpene i det sosiale. Vi prøver å gjøre det de andre gjør. Vi er opptatt av å holde masker. Og ikke vise så mye følelse. Det bygger opp mye angst og depresjon. Det kommer ofte ut hjemme. Men utenfor gjør man det man skal. Man er ikke nødvendigvis en synlig, tidlig medeltagelse. Eller kanskje ut av gene på den måten. Jeg var i hvert fall aldri det. Det ser jeg litt på. Jeg har en gutt og en jente. Jeg må si at jeg ser forskjell på dem. I tråd med det jeg har sagt nå. Til en viss grad. Jeg gikk på skolen. Jeg var pliktoppfyllende. Alt jeg kunne for å holde ut. Alt var vanskelig. Det å holde det innet. Du hadde forskning på dette med belønningssystemer. Det var en studie som ble gjort i 2020. De hadde tatt funksjonell MR. De hadde gjort det på både gutter og jenter med autisme. Pluss kontroll. Ved sosial stimuli hadde jenter med autisme mye sterkere positivt utslag i hjernen. Enn det man så på neurotypiske jenter. Mens på gutter med autisme så man lavere utslag i hjernen. Det kan være en av grunnene til at jenter er bedre på å kamuflere symptomene. De får den belønningen for å være sosiale. De har en grunn til å lære seg å fungere bedre sosialt. Det er interessant. Det handler om vilje og om om man gidder å legge i det. Det handler ikke om at gutter later ikke. Det har jeg ikke noe tro på. Det er tydelig forskjell der. Jeg var mer interessert i maskiner da jeg var liten enn andre. Jeg var mer interessert i tekniske ting. Jeg har demontert alt mulig rart, og det gjør jeg fortsatt. For jeg synes det er moro. Jeg hadde to naboer hjemme på hver side i rekkehuset. De var gamle folk. Han ene var alltid med og mekket på bilen. Vi gjorde alltid noe sånt jobba. Jeg har alltid fått mye mer ut av det å jobbe, enn jeg har fått ut av vanlige sosiale settinger. Jeg fungerer mye bedre i formelle møter, enn jeg gjør i en vanlig sosial setting, et selskap. Det gjør jeg også. Jeg kan gjøre det jeg vet er forventet, og så blir jeg veldig sliten etterpå. Det er veldig få mennesker jeg kan være rundt uten å bli utslett etterpå. Nå har jeg en veldig god bestevenn som jeg har hatt siden barneskolen, og hun er min bestevenn, men det er andre litt mer perifere venner. Det er et utslitt av å være sammen en helg på hyttestuen. Det betyr ikke at det ikke er hyggelig, men det er sliten. Det er det, ja. Da jeg møtte deg for første gang, tenkte jeg at jeg er en sånn som kan klemme folk ved første møte, eller strekker hånda. Jeg vet ikke helt hvordan de vil ha det. Jeg er veldig åpen. Så husker jeg å strekke hånda til deg, og da rykket du litt tilbake og tenkte at det ikke funket. Jeg er ikke så veldig glad i håndhilser. Jeg er ikke så veldig glad i å klemme heller. Ikke bare? Vi har aldri likt det. Der er vi alle forskjellige. Da har vi snakket litt mer sammen, så jeg ser at vi har likt mange områder, men ulikt på mange. Hva ville du tenkt? Hva tenker du om jenter med sykdom? Tenker du at det er helt annerledes enn deg? Det er likt på mange måter, men det er utslagsgivende. Det viser seg på forskjellige måter. Innleggene er likt, men måten det viser seg eller resulterer i hos personen er forskjellig. Gutter har større tendens til å utagere i situasjonen, reagere med sinne hvis noe gærent skjer, mens jenter i større grad vil holde på å si i situasjonen lat som de aksepterer det, oversettelig. Når de kommer hjem, utvikler det seg mer til tankekjør og angst. Det skjer mer i det stille hos jenter enn hos gutter. Det er noe man ser generelt også. Det er mye mer utagering hos gutter generelt. Det gjelder den generelle befolkningen og viautisme. Det er mye kjappere på å reagere fysisk enn det jenter er. Når det kommer til det sosiale, så har jenter kanskje et større glede av det sosiale, eller man har en større, bedre respons. Man får mer stimuli ut av det. Dessuten er mer akseptert at gutter er gutter og løper rundt, mens jenter skal sitte i ro og snakke om jenteting. Det handler om at man blir treffet inn i litt sånne roller. Det er absolutt en faktor. Når man ser på studier som har vært gjort på nysøtte barn, og man viser de to bildene, et bilde av en teknisk gjenstand og et bilde av et ansikt, så vil gutter med autisme se mer på den tekniske gjenstanden, mens jenter vil se mer på bildet av ansiktet. Det er allerede helt fra fødselen av en forskjell på hva hjernen er laget for å respondere eller interessere seg for. Jeg har alltid vært veldig interessert i mennesker i teori. Jeg har studert kriminologi. Men jeg er ikke så tøff at hvis jeg er sosial og sitter og småsnakker, hvis jeg bare tenker at jeg orker ikke mer nå. Jeg er ikke tøff nok for å gå og sette meg et annet sted og være stille. Nei, det gjør jeg. Ja, ikke sant? Det gjør du. Jeg røyter meg bare opp. Jeg marscher ut. Vi var hos familien til en veninne. De er svenske, så det gjør det enda litt vanskeligere. Eller de er egentlig finske, men bor i Sverige. Hun ble litt bekymret, så hun gikk bort til en veninne og spørte, ble hun sint nå, eller gjorde hun noe gærent? Nei, sier hun. Nei, hun setter seg der og trekker seg tilbake. Jeg røyter meg bare opp, og så går jeg. Nei, det føler jeg ikke noe på. Og jeg føler heller ikke noe på den pinlige stillheten. Jeg har ikke noe behov for å si noe bare fordi jeg blir stille. Jeg sier bare noe hvis jeg føler for å si noe. Men den stillheten kan egentlig bare være deilig, synes jeg. Da får jeg muligheten til å tenke litt mer. Jeg er også veldig glad i å være sosial på den måten at man kan være samme rom, men man trenger ikke nødvendigvis å gjøre noe sammen eller snakke, men det er fint på en måte. Ja, man kan være sammen, men alene. Det lenger man er alene igjennom det. Det vi snakket om på slutten er litt av grunnen til at jenter blir diagnostisert senere. Måten de utviser autisme på. De ansatte på skolen vil i større grad reagere på utreagering hos gutter enn den stille reaksjonen hos jenter. Det er klart. Læreren min fikk jo sjokk da hun hørte at hjemmevei absolutt ikke var noe praktilev. Det var som å snakke med to forskjellige personer. Jeg tenker litt på hva lærere, fastlegere og foreldre kan gjøre. Det er vanskelig å plukke opp, men hva kan de gjøre? Først må man forstå at det er en forskjell på gutter og jenter. Så må man se hvordan den jenta fungerer på skolen. Hvordan fungerer den i timene? Kanskje den fungerer bedre i timene eller når man gjør fag enn man fungerer i sosiale setninger. Så kan man se på hvor mye misforståelser det er når man kommuniserer. Det er mange av de samme tingene man skal se på hos gutter, men man er nødt til å tilpasse til symptomene til jentene. Det er vanskelig selv eksperter på å ha problemer med det der. Det er en grunn til at det er mange som blir diagnostisert sent. Klassisk etter barn har fått diagnosen. Det er veldig mange som først blir diagnostisert i 35 år. Det er ikke noe uvanlig.
There are no comments yet.
Be the first! Share your thoughts.
![[08-26-2023][Bloque 01]](https://audio.com/s3w/audio.com.static/audio/image/57/29/1775329170252957-1775329237059121.jpeg@3840?qlt=75)
