Episode 2: Hvordan det er å være autist med Olav Helland

The podcast episode discusses autism spectrum disorders and the challenges individuals with autism face in various aspects of their lives. The guest, Ola Helland, shares his experience as a person with Asperger's syndrome and his struggles in the workplace. He talks about his participation in a TV series called "Alle i Arbeid" where individuals with neurobiological developmental disorders search for employment. Ola discusses his difficulties as a teacher and his tendency to obsess over small details, which led to anxiety and eventually being unable to continue in the job. He also mentions the changing demands in the IT industry and the increasing emphasis on social skills, which poses challenges for individuals with autism. Ola highlights the importance of self-care and learning to prioritize tasks. Overall, the episode sheds light on the experiences of individuals with autism in various aspects of their lives, including education and employment. Hei og velkommen. Du hører på andre episode av Autisme-podden, en podcast av og med autister om autisme og andre relaterte emner. Autismespektreforstyrrelser er tilstander som i større eller mindre grad har en innvirkning på de fleste aspekter av en persons liv. På aspekteret finner man mennesker med alt fra psykisk utviklingshemming til over gjennomsnittlig høyintelligens. Det er altså en svært heterogen gruppe med store individuelle forskjeller. Ofte brukes her da begreper som høyt- og latsungerende. Det er noe som i noen tilfeller så er det en egnet måte å si det på, andre tilfeller så er det ikke det, og det er også forskjellige hva skal man si? Forskjellige ting man kan tenke på om det. For det å dele det opp i høyt- og latsungerende, det behøver ikke å være spesielt rektig. Den høyt- og latsungerende merkelappen, den er mer på det hva personer utafra ser, ikke nødvendigvis hva en person følger innafra. Den sier ikke noe om hvordan det er å være autist. Hvordan er det egentlig å være autist? For det er ingen tvil om at man opplever verden på en litt annen måte. Det er ikke noe konkret spørsmål. Det er ikke noe konkret svar på det spørsmålet, men det er noen likheter. I dag er vår gjest Ola Helland. Han har Asperger-syndrom, var med i TV2-serien Alle i Arbeid, sitter i styret i Foreningens spektre, og jobber i dag som erfaringskonsulent for Oslo kommune. Og jeg er Sondrebogen Streume. Velkommen Ola. Takk, takk. Hvem er du? Ja, det er jo et stort spørsmål. I dag er jeg her som meg selv, og som artist. Men jeg er jo vant til å ha på mange ulike hatter, eller masker, kan det jo også beskrives som. Men vi er jo, vi er vel summen av opplevelsene våre, på mange måter. Du var med i TV2-serien Alle i Arbeid. Har du lyst til å fortelle litt om hvorfor du ble med i den serien, hvorfor du ville være med? Ja, som mange andre med artisme, så har jeg slikt en del i arbeidslivet. Prøvd et par ulike jobber, og ikke alle har fungert like godt. Før jeg var med i den TV-serien, så hadde jeg jobbet på en folkehøyskole. Jeg jobbet som lærer på Busker Folkehøyskole, hvor jeg var med å starte opp en e-sportlinje. Norges første e-sportlinje. Vi skal sikkert snakke litt mer om interessene mine etterpå. Det har vært en av de store interessene mine. Men jobben ble veldig utfordrende. Jeg klarte ikke helt å takle arbeidshverdagen min, eller resten av hverdagen min, egentlig, og endte opp med å bli utvendt, og langtidssykemeldt, og til slutt enda opp med å miste den jobben. Det var egentlig der jeg var før jeg meldte meg på Algearbeid. Jeg så annonsen for den TV-serien kanskje et halvt år etter at jeg hadde sluttet på den forrige jobben min. Jeg hadde vært ganske definert og ganske langt nede, men jeg hadde fått hvilt meg nok til at jeg begynte å se på hva er mulighetene mine skal må være. Så dukket da denne annonsen for den TV-serien opp, og tenkte at det er jo midt i blinken for meg. Det var en TV-serie for mennesker med neurobiologiske utviklingsforsyelser, som var på jakt etter arbeid, enten for å komme inn i arbeidslivet for første gang, eller komme tilbake til arbeidslivet. Og det var jo akkurat den situasjonen jeg var i. Så da meldte jeg meg på, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Den TV-serien ble spilt inn frem til våren 2017. Også ble den sendt i 2018. Og handlede da om tolv mennesker, og jeg inkluderte meg selv, som prøvde å få seg jobb. Og de fleste av oss klarte å få en eller annen form for jobb, enten det var en praksisplass, eller midlertidig stilling, eller noe sånt, i løpet av den perioden. Men langt fra, alle klarte å beholde den jobben i et kamp. Og derfor synes jeg det er litt synd at det ikke har vært noen oppfølging av oss som var med på den TV-serien. Fordi det er jo den vanskelige realiteten er at de fleste med diagnoser på autistiske aspekter, eller andre utviklingsfysikere, veldig mange sliter med arbeidslivet. Ja, det er jo noe sånt som halvparten av alle aspergere som er i kontakt med NAV ender opp med en uføretrykk i en landgradert så ikke nødvendigvis hundre prosent. Men hva tenker du var de største årsakene til at du ikke klarte å fortsette som lærer? Det er jo en veldig intens jobb. Det er jo sånn at vi autistene sliter ofte med en del sosiale ting. Og det er jo mange sosiale ting man må ha forhold til når man er lærer. Så det var utfordrende. Men jeg tror ikke det i seg selv var nok til at det gikk alt. En annen veldig stor bit av det er dette med at jeg slet mye med planlegging og slet mye med angst og følelsen på at jeg ikke gjorde en god nok jobb og var veldig usikker på meg selv. Det var liksom den første ordentlige jobben min. Jeg var veldig ofte av å gjøre en god jobb, men jeg var tviltet på meg selv hele tiden. Når jeg først kom bak på med planleggingen av undervisning og sånn, så begynte det å balle på seg, og så gikk jeg inn i en ond spiral, hvor jeg hele tiden følte at jeg var i en sånn fight or flight mode og måtte gjøre ting i siste liten. Det begynte å gå ut over døgnrytme, og jeg følte at jeg ikke tok konkurranse på meg selv, og det ble bare vei og vei. Så til slutt ble jeg utpendt. Jeg har opplevd lignende ting tidligere, både som student, når jeg studerte på høyskolen i Hedmark, og så opplevde jeg også noe lignende når jeg gikk på videregående. Jeg merker det at når jeg er under høytfes, så begynner jeg å slite veldig. Takler det ganske dårlig, spesielt lang tid. Så det jeg føler at jeg har lært av meg selv, i løpet av de siste årene, er at jeg må bli flinkere til å ta vei på meg selv, og begrense meg litt, forsøke å begrense meg litt. Det er så veldig mye jeg har lyst til å gjøre, men jeg får jo ikke til alt. Men jeg kan få til noe. Og du nevnte jo det med at de fleste med autisme, enn at med å bli uføretøyd. De aller fleste av de som blir uføretøyd, blir 100% uføretøyd. Noen blir gadert uføretøyd, altså under 100%, at man jobber litt ved siden av. Jeg har blitt gardert uføretøyd, og det er jeg veldig fornøyd med. Og har nå en 50% jobb ved siden av uføretøyden, og det passer meg veldig fint, så da får jeg være med og bidra. Samtidig som jeg har nok tid og overskudd til å ta vare for meg selv utenom jobben. En ting som du sa, det med at du var veldig opptatt av å skulle gjøre en veldig god jobb, det er vel noe som for så vidt er ganske, det følger på hele spektret, en en eller annen form for litt skeptisk følelse. Og man ser det på de som begynner oss å snakke sent, at de gjerne skal prøve, uten å bruke munnen, de sier det i sitt eget hodet, frem til de mener at de har fått en, at de kan uttale et ord eller en setning ganske så riktig. Og når man da, og så de som da er i jobb, og sier at det kan bare egentlig være en eller annen sosial samtale, for det skal jo gå perfekt der også, men det er, man sier et eller annet gærent, og så kan man gå og kverne på akkurat den lille tingen, selv om det egentlig er ubetydelig. Og den kan jeg tenke meg at det er mer plunderøtte når man for eksempel da lærer, enn på meg som vanlig startner. Men jeg er egentlig åpen med å å ikke få fullført læretida mi, på grunn av at det var sånne små små filleting som kverna i hodet mitt, og gjorde at jeg ikke klarte etter hvert også å gjøre noen på jobb, fordi det var for mye annet. Ja, sånn tror jeg nok mange av oss har det. Og det er nok også en ting folk flest kjenner seg igjen i, det å gå rundt og tenke på sånne filleting, men jeg tror noe som er felles for mange av oss på artistiske aspekter, er at vi klarer etter slett ikke å legge det seg av oss, i det hele tatt. Og det kan være veldig skadelig, siden da går du rundt og tenker på det, og gjerne tenker på de negative tingene. Som er en av avsakene til at veldig mange med autisme ender opp med å få psykisk tillegg, diagnoser som angst og depresjon. Dere sier alt for vanlig. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det var en det var en ordentlig artikkel i en avis, der en stund siden leste jeg hvor da den som skrev den artiklen, mente på at for omkring 20 år siden så var Asperger en mer ettertraktet arbeidskraft enn det det er i dag, på grunn av at man har den der perfeksjonistiske at ting skal være ordentlig. Og vi er gjerne vi bruker lang tid på å gjøre en ting, men det blir gjort ordentlig. Normalt så gjør man det, og det går ganske fort. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan klare å gjøre det så fort som de gjør, men det er så. Og det er jo en ting veldig mange forbinder med autisme og Asperger syndrom, er sånn at dataen er der. Og det er jo noe sannhet i det. Det er mange av oss som er opptatt av data. Absolutt ikke alle. Men så er også mange som tenker at ja, du har Asperger syndrom, da kan du sikkert bare jobbe som en data person, som programmerer, systemutvikler eller noe sånt. Og det er det ikke alle som kan. Og det var nok også noe som var lettere før. Jeg har også jobbet som i IT-bransjen. Jeg har jobbet et halvt år som systemutvikler. Det var den jobben jeg fikk gjennom arbeidsprogrammet. Og data-bransjen har nok endret seg veldig de siste årene positivt på mange måter, men akkurat for oss med autisme så tror jeg det har blitt vanskelig å forholde seg til alle disse nye metoderne som går mye mer på samarbeid og gruppearbeid og Agile og Scrum og sånn. Folk som vet hva det er, vet hva det er. Hvordan man jobber i IT-bransjen nå er veldig annerledes enn for ti år siden. Ja, det er jo egentlig en trend man ser i alle bransjer, at det stilles høyere og høyere krav til sosiale kompetanse. Og fremover så kommer det jo mest sannsynlig også til å bli mer og mer robotikk som kan da erstatte menneskelig arbeidskraft. Og da vil det jo bli serviceyrker i hovedsak som er det som man trenger flere i. Og det er jo også et problem for den utviklingen. Det kan også være et problem for Asperger eller artister generelt. De har måttet ha mye kundebehandling og sånt nå. Det er noen som er veldig gode på det. Jeg er nok det midt på treet. Men den utviklingen der også vil nok gjøre at det kanskje i fremtiden blir vanskeligere. Enda vanskeligere å få en stor del av de merkvisene til å være i jobb da. Da får vi et helt normalt arbeidsliv. Ja. Og jeg tror at det er mange der ute som har gode forutsetninger for å klare seg i arbeidslivet, så lenge de får litt til lettlegging og ikke møter alle de utfordringene som de møter i dag. Som du nevnte i interim, så er det mye gruppemennesker på artisterspektet. Mange som har mye å bidra med, men fryses ut fra arbeidslivet fordi de er dårlige på akkurat disse sosiale tingene. Og det tror jeg at vi kan gjøre noe med ved å for eksempel tenke litt på måten vi rekrutterer mennesker på til jobb. Det er jo vanligvis gjennom enten gjennom networking og connections og sånn, eller gjennom et jobbintervju. Og alle de tingene er jo mennesker med Asperger-sykdom generelt sett dårligere på enn gjennomsnittet. Men det betyr nødvendigvis ikke at de vil gjøre en dårlig jobb hvis de får de ekte arbeidsoppgavene og får den tilretteleggingen de trenger. Nei, det er det ingen tvil om. Men jeg må bare fortelle fordi jeg har også vært gjennom hele den prosessen med søk ufør. Jeg fikk innvilget 100% ufør fra 1. desember i 2019. En del, fordi jeg husker ikke akkurat når, men det var en lang gang mellom 2018 og 2019, så skulle jeg egentlig være med i noe som heter Asperger-prosjektet på Fønex i Vestfold. Da skulle jeg egentlig ha møtt opp der på mandag, og så ringte de meg på onsdag og sier at du skulle egentlig ha møtt opp her på mandag, så du må møte opp her i morgen. Det er et spesialisert tiltak mellom NAV, samarbeid mellom NAV og Fønex, for å få Asperger-jobb. Det er ikke engang de som leder det tiltaket har nok perling på autisme til å vite at det er vanskelig nok å få beskjed om før, men får du beskjed to eller tre dager etterpå om at du skulle vært her på mandag, da blir det jo veldig vanskelig. Ja, det er det. Det er virkelig mye uforutsigbarhet samfunisjonelt, men spesielt i arbeidslivet. For eksempel lenge siden så jeg den plakat for bussen, en av disse plakatene til Finn.no, som har ganske mange morsomme plakater med ulik statistikk og sånt siden året som har gått. Og på den plakaten jeg så så stod det at det mest brukte nøkkelåret i stillingsannonser på Finn.no det var fleksibel. Bedriftet vil gjerne ha mest mulig fleksible arbeidstakere. Og så er vi, på artistaspektet, kanskje kjent for å være litt litt for rigide. Så vi trenger egentlig mer fleksible arbeidsgiver. Og jeg er helt enig i det du sier om at det er litt sjokkerende hvor ofte man møter på mennesker som jobber rettet mot menneskefri artisme, menneskefri aspergssyndrom, som ikke tar høyde for de store utfordringene vi har når ting blir uforutsigbare. Jeg tror at for å inkludere flere mennesker med aspergssyndrom i arbeidslivet, så er det veldig viktig å faktisk ta oss med på laget. Og bruke den kompetansen og kunnskapen vi sitter på selv om hvordan det er å være oss, og hvilke utfordringer vi har. Og da bruker oss som konsulenter å overgive deg sånn som jeg har fått sjansen til å jobbe sammen i Oslo kommune. Kanskje du kan si litt om hvordan det fungerer? Hva er det du bidrar med og hva får du ut av det? Og hva får du ut av det og hva får kommunen ut av det? Så jeg jobber da som det som kalles erfaringskonsulent i Oslo kommune i seksjon for psykisk helse i helseetaten. Og det som den jobben innebærer, eller det å jobbe som erfaringskonsulent går ut på at man er ansatt basert på livserfaringen sin og ikke på en fagutdannelse, for eksempel. Så jeg er ansatt på min bakgrunn med å ha mye erfaring med å gå inn og ut av arbeidslivet. Og så har jeg gjort meg opp ganske mange tanker og refleksjoner rundt det som jeg tror er nyttige å ta med inn når man skal utforme og videreutvikle blant annet kommunale tjenester. Og det er jeg heldigvis kommunen helt enig i. Så de har ansatt meg i for å jobbe på et par ulike prosjekter hvor den livserfaringen jeg har kommer veldig godt med. Og bakgrunnen for at jeg fikk den jobben jeg har nå var at jeg i førsten 2018 gikk jeg på noe som heter Erfaringsskolen, som er et nytt utdanningstilbud arrangert av Oslo kommune. For å utdanne flere erfaringskonsulenter eller erfaringseksperter uansett hva man kaller det. Så handler det om å få flere mennesker med egen erfaring spesielt da innenfor psykisk helse inn i kommunale tjenester slik at de kan bruke erfaringen sin til å gjøre tjenestetilbudet bedre. Og det er folk med veldig ulike erfaringer. Erfaring med depresjon, angst flere av elevene har også erfaring som tidligere husmissbrukere. Erfaring fra avhengighet. Noen var tidligere innsatte. Jeg var nok den eneste der med min bakgrunn som artist. Vi var 16 stykker. Og det var veldig gøy å få lov til å være med som en del av en så sammensatt gruppe med så mye spennende livserfaring. Og flere av oss etter vi gikk det kurset jobber nå ulike steder Det er et veldig bra tiltak av Oslo kommunen. Jeg hadde ikke spurt noe om det eller lett noe om det før jeg googlet deg før i dag. Jeg vet ikke om det finnes noe sånt nå i andre kommuner eller andre fylker. Jeg aner ikke om de har det i Vestfold heller. Det kommer jeg til å sjekke ut. Hvis det finnes så burde noen vite om det. Det er nok ikke så mange slike tilbud i Norge. Erfareskolen er blant annet inspirert av noe som heter Medarbeiderutdanningen i Bergen. Men bortsett fra de tilbudene i Oslo og Bergen så er det nok ikke noen andre steder i Norge som har så omfattende tilbud. Det er nok flere steder som har et kurs i mindre omfang. Men det er nok de eneste fulle utdanningsløpene. Både Erfareskolen og jeg tror også Medarbeiderutdanningen i Bergen går over et helt år. Jeg synes i hvert fall det er veldig viktig å få den tiden på meg til å reflektere over erfaringene mine. Slik at jeg kan bruke dem på en konstruktiv måte i jobben min i kommunen. En del av kjennetegnet ved autisme er jo i hvert fall, det er ikke alle som har det, men mange er særinteresser. Noe man er veldig interessert i. Har du det? Eller hva er det du er interessert i generelt? Jeg er jo veldig interessert i autisme. Så der har jo du og jeg en felles interesse. Og det er jo også en av grunnen til at jeg synes det var så spennende når jeg hørte at du skulle starte opp den podcasten. Og at jeg får lov til å være med her som gjest. Det synes jeg er veldig gøy. Men jeg har jo litt andre interesse utenom. Jeg nevnte jo tidligere at jeg på den folkehøyskolen jeg jobbet på startet opp en e-sportlinje. Og for de som ikke vet hva det er, så står det for Electronic Sports. Hvis vi skal oppsummere det kort, så handler det om å se på dataspill som en type sport og konkurrere i dataspill på et høyt nivå. Så det vi drev med der var at vi bygde opp lag basert på blant annet et dataspill som heter League of Legends. Hvor du har lag på fem spillere. Som fungerer veldig likt på mange måter som en tradisjonell sport. At du har to lag som konkurrerer mot hverandre. Så dataspill og spill generelt har vært en veldig stor interesse for meg gjennom hele livet. Og så har jeg prøvd å bruke det til det det har vært egentlig. Prøve å bruke det til noe konstruktivt. Og dataspill har blant annet vært med på å motivere meg til å ta den utdannelsen jeg tok i interaktiv media. Det valgte jeg fordi det var sånn man kunne lære seg hvordan dataspill blir laget. Og det var veldig mange andre av elevene der som også var interessert i spill. Så har jeg brukt dataspill som en måte å bli kjent med folk på. Få meg venner som deler den interessen. Og så synes jeg jo det er veldig gøy å holde på med. Men så skal det også sies at de siste årene spesielt da etter jeg var ferdig med den jobben på folkeskolen så har jeg nok vært mindre opptatt av dataspill og spill enn det jeg har vært tidligere. Så jeg merker det at nå i voksen alder, nå som jeg har kommet til at her var jeg, så begynner interessene mine å endre seg litt. Og det har jo mange årsaker. Akkurat nå er jeg et sted i livet hvor jeg fokuserer veldig mye på jobben min fordi jeg synes den er veldig spennende. Og så har jeg også fått til meg noen av de andre interessene mine har vokst gjennom årene da. For eksempel foto som jeg er veldig glad i. Og som jeg også føler er en veldig produktiv interesse som har gitt meg mye. Bare sånn for å tydeliggjøre litt at det faktisk er forskjeller mellom oss på Spektre. Jeg har aldri fått til det å spille dataspill. For det første så når jeg gikk i foretid et par-tre ganger så ble jeg så frustrert, og så veldig stresset av det. Men jeg har alltid egentlig hatt savnet litt det der. For det ser jo ut som at da dere som spiller dataspill klarer å rømme litt inn i det, og kommer dere vekk fra hverdagen og har noe annet å tenke på. Og det er jo en veldig viktig ting for autister som har mye tankekjør, og kverner på de negative tankene som vi snakket om i sted. Føler du at det har hjulpet deg noe på den måten? Ja, veldig. Man snakker mye om disse spesiale interessene, men jeg tror det du sa nå går veldig i skjermen på hvorfor vi har disse interessene. Jeg tror at mange mennesker på artisterspektet sliter en del med sånne hverdagslige ting. Man kan jo egentlig si at neurotypiker, mennesker som ikke har autisme, er veldig mange av de har på en måte det å sosialisere som en feil interesse. Det er noe de liker å holde på med. Men for oss som kanskje syns det er litt vanskelig og litt evne, det er jo sånn at mange med autisme har veldig lyst til å være sosiale, men syns det er ganske vanskelig, fordi man må tenke så mye på det. At vi tar det kanskje mindre intuitivt. Og da er det veldig lett å heller holde på med en ting som man treves med og tar intuitivt og slipper å tenke så mye rundt. Og for meg og for mange andre så har det vært dataspill. Jeg syns den følelsen av å sitte og spille et spill og bare slippe å tenke på andre ting og glemme helt omgivelsene mine, jeg syns det er veldig deilig. Jeg syns det er fint å ha den muligheten til å komme meg bort fra verden etterslett. Det er få andre ting som gi meg den følelsen enn dataspill. Det er jo et sånt psykologisk begrep som kalles flyt, eller flow, som er det når du holder på med en aktivitet som du føler at du mest er, men fortsatt er spennende nok til å holde deg engasjert. Da skjer det noe med hjernen din. Og for mange av oss på artistiske aspekter, så er nok disse særinteressene det eneste vi føler det. At vi føler det nok i mindre grad enn mange andre i virkeligheten, i samfunnskjenest. Og det er vel spesielt mange av de som ikke har noe mer i kjennskap til autisme, kanskje bestemor og bestefar til en som har autisme, som ikke da har den daglige kontakten, som er kritiske til at man spiller mye spill og sånne ting. Og jeg mener jo at det altså, man kan ikke gjøre det hele tiden. Man må jo gjøre andre ting, spise, være litt fysisk aktivitet, ha en jobb hvis man klarer det, og være sosial for den slags skyld. Men det å ha muligheten til å rømme vekk et sted, det er også utrolig viktig. Jeg har fått spørsmål flere ganger om jeg leser bøker, noe jeg gjør, men jeg leser bare faglitteratur. Og jeg får mer eller mindre hver gang høre at du kan jo ikke bare lese faglitteratur. Men for meg så er det å lese skjønnelitteratur, da må jeg bruke huet kjempe mye, for det går ikke naturlig for meg. Men faglitteratur, da kan jeg lese det mer bokstavlig, da kan jeg bare ta til meg fakta. Så når jeg leser faglitteratur, det er der jeg klarer å rømme litt vekk fra hverdagen. Så det er jo bare mellom oss to, så er det forholdsvis store forskjeller på det med at jeg er helt ellendig på dataspill og blir stresset av og frustrert av det, mens du får noe ut av det. Og sånn er det også generelt på spektret. Det er veldig store forskjeller. Noen kan like å, altså jeg er helt inn i det med å ta bilder, noen er kjempegode på å skrive skjønnelitteratur, sånn som GroDalje. Navnet står veldig til hjelp med, det er jeg veldig dårlig på. Slenkete er latinske plantene, de sitter en landmerkelig grunn. Det er veldig rart. En av de veldig store individuelle forskjellene, det er kanskje noe av det viktigste man egentlig kan ta med seg fra det her, at har du sett en erotisme, så har du sett en erotisme. Vi sliter ofte med mye av de samme tingene, men det er jo det som er hovedlikheten. Og så finner vi veldig ulike mestringsstrategier på hvordan vi skal klare å håndtere de utfordringene. For eksempel dette med snakking. Noen med erotisme snakker veldig lite, mens andre snakker veldig mye. Men det som er felles, er det at det ofte er vanskelig for oss å finne den balansen. Det er nok mindre intuitivt for oss å vite når vi skal snakke og når vi ikke skal snakke. Eller hva vi skal snakke om. Småprat er vanskelig. Det er det mange som sliter med. Og det er jo en av grunnen til at jeg treves veldig godt med disse mer formelle samtaleformene. Sånn som nå, for eksempel, hvor vi to sitter og har en relativt strukturert samtale om et tema som er avtalt på forhånd. Det er mye enklere å forholde seg til. Det er stort sett den måten jeg sosialiserer meg på. Det er å delta på møter. Så det er ikke nødvendig det at jeg synes det er ekstremt morsomt å være med på alt mulig å møte. Det er jo ikke. Men det er for meg det enkleste og minst stressende måten å sosialisere seg på. For det er noen regler som er litt mer... Det er ikke bare... Du kunne egentlig skrive ned de reglene på et papir. Og de ville blitt følt. Den som skal snakke når og hva man egentlig snakker om. Det kan nok være noe som egentlig flere opplever at kan være enklere. Ja. Det har jeg inntrykk av også. At vi oppsøker miljøer basert på interessene våre. Men at det også er kanskje enklere å forholde seg til mennesker i en klubb eller en forening enn de vi gikk på skole med. For eksempel. De hadde vi jo egentlig ikke noe annet i felles med enn at vi gikk på skole med dem. At vi ble satt i en klasse basert på ganske tilfeldige kriterier. Hvem som gikk i hvilken klasse. Det er jo også mange som på skolen som på en eller annen måte ble mobba eller som ikke følte at de har noe samhold der. Og det er mange som også har spesialundervisning 1 til 1. De har hele tiden blitt tatt ut av undervisningen. Det betyr jo bare at det er noe annerledes med deg. Det unger finner på de grusommeste tingene å si. Og det også er noe kanskje. Jeg vet ikke, hvordan er du med jevnhaldene? Kanskje enklere nå, men hvordan var du med jevnhaldene? Jeg var veldig dårlig med jevnhaldene. Spesielt når vi gikk på barneskolen. Jeg hadde veldig lite kontakt med klassekamerater mine utenom skolen, for eksempel. Og så var jeg egentlig ikke interessert i de samme tingene. Så jeg brukte ganske lang tid på å finne meg en ordentlig fritidsinteresse. Og heldigvis så hjalp moren min meg mye med det. Hun kjørte meg rundt på ulike ting og lot meg prøve ulike aktiviteter. Jeg husker jeg følte svømming og speidern og orientering og fotballklubb. Det var ingen av de tingene som jeg trivdes kjempegodt med. Den første ordentlige fritidsaktiviteten jeg fant, som jeg skjønte at dette liker jeg, det var sjakkklubben. Noen år etterpå oppdaget jeg en bestspillklubb. Den synes jeg var helt fantastisk, for da skjønte jeg at det er jo ikke bare ett spennende spill der ute, det finnes tusenvis av spennende spill der ute. Men en annen ting som var veldig gøy med den bestspillklubben var at jeg var kanskje 12-13 år gammel. Stort sett alle de andre på den klubben var enten studenter eller voksne. Så husker jeg veldig godt første gang jeg kom inn dit at alle de voksne folkene som var der tok meg veldig godt imot, og de syntes det var kjempegøy at en 13-åring ville komme og bli med og spille med dem. Det trevdes jeg godt med. Jeg syntes det var mye enklere å forholde meg til de enn det var å forholde meg til klassekammeratene mine, for eksempel. Det er nok i hvert fall en ting som jeg er veldig like på. Mens jeg gikk på barneskolen så var de to ordentlige gode vennene jeg hadde var 75 og noen 80. Og det var da naboene på hver side i rekkehuset. Det var de som jeg var sammen med etter skoletid. Og med han ene så var det mest at vi satt og snakket, og med den andre så mekket vi på bilen og gjorde sånne ting. Så jeg har jo lært mye av det. Og hadde mye mer utbyttet av det, og følte ikke da noe angst i den situasjonen. Det er noe som jeg generelt har gjort i kontakt med jævla andre. Fordi man kan snakke om hakkene, jeg finner ikke likhetene. Selv om de kanskje er der, så føler jeg ikke at de er der. Og det er jo hvis man ser i litteraturen, så gjentar det seg ganske ofte at at autister har mer kontakt med voksne enn det som er normalt. For da den aldersgruppa. Du brukte jo å brepe jævla alderledende i sted, og det er jo et brev som vi snakket en del om i faglitteraturen. Men ofte er det en oversettelse av peers, som er det OE man bruker på engelsk. Det synes jeg er litt interessant, fordi OE peers, det er rommet også en del flere ting enn det jævla alderledende gjør. Det betyr jo den direkte oversettelsen fra norsk. Nei, fra engelsk til norsk blir jo like menn på en måte. Det er det at det er mennesker i samme situasjon for eksempel i en klasse. Det som er så leit er jo det at skole og klasserommiljø er jo veldig tegt av dette med status og venneklikker og greperinger og sånn, både bevisst og ubevisst. Det er nok noe vi har veldig vanskelig å forholde oss til. Da er det kanskje lettere å oppsøke noen utenfor skolen som man har et mer avklart forhold til. Det er veldig fint å ha en røddele. Den røddele kan jo for eksempel være at jeg er et barn og dette er en trygg voksen person som jeg treves og har kontakt med. Da vet man hva som er vant på en måte. Nå har vi snakket om veldig mye forskjellig, men jeg vil gjerne vite hva er det du føler? Hva føler du er positivt med Aspergeren? Hva er det som er dine styrker? Det vil alltid være to sier av samme sak. Du har både noen svakheter og du har noen styrker. Det gjelder alle mennesker. Hva føler du styrkene dine har vært? Jeg føler for min egen del at jeg er veldig god til å tenke systematisk. Jeg tenker også at de teknikkene jeg har lært meg for å meste utfordringene mine, er veldig verdifulle. Det er sånn at folk flest tar mange ting veldig intuitivt, som vi med artisme kanskje sliter med å ta intuitivt. Da må vi lære oss opp til hvordan fungerer disse tingene, hvordan fungerer ulike sosiale situasjoner. Jeg tenker at den lærdommen er veldig verdifull, både for meg selv og den gjør at jeg ser meg selv og verden på en mer systematisk måte enn det mange andre gjør. Jeg tenker også at de lærdommene har en veldig stor verdi for å kunne hjelpe andre. For eksempel i en jobbsamling. Jeg tenker at det er også derfor at vi som er samfunn må bli flinke til å bruke den kompetansen som vi med artisme sitter på til å hjelpe hverandre, ettersett. Det er jo ikke egentlig bare kompetansen, erfaring, livserføring og alt som artisme har, men det gjelder egentlig alle. Samfunnet må bli bedre på å inkludere og la alle bidra med det de kan. I stedet for å si at du er uføringsrygda, du har, for eksempel at du er sykehusutviklingsfemme, så du skal bare bo på en institusjon. Man må inkludere dem. Mye kan gjøres med å være i arbeidsrettet tiltak, men å inkludere mennesker og la deres erfaringer og meninger komme fram, det tror jeg jeg er med på å skape et bedre samfunn for alle uansett diagnose eller hva som helst. Du sa jo, når for eksempel det med lærerjobben på Buskerud folkehøyskole, så merker jeg at du noen negative sier av autismen, det med kverning og de tingene der. Men er det noe annet som du føler der? Vi kan jo ha litt sosiale problemer, ganske mye til tid og problemer med å skjønne hvordan man skal fungere i ulike settinger, hva man skal høre, blikkontakt, det ødelegger jo ganske mye hvis man ikke liker å ha det, eller de som er helt intens, stirrer inn i den andre personens øyne, det ødelegger også. Det er jo, det er en del negative sier. Jeg har tidligere, når jeg har holdt kurs, sagt at det jeg føler er det mest negative for meg, det er at jeg er oversensitiv for lyd og lukt og sanser generelt, altså at det klær, jeg venner meg aldri til at det er en søm den samme sted hele tiden, den er der konstant. Jeg føler det samme med klær og sånn, taktilt, og så er det noen lyder jeg synes er kjempeuvagelige, men lukt for eksempel, det har jeg aldri brydt meg noe særlig om. Enten har jeg en edusert lukt, eller så er det hjernen min som bare egentlig ikke er så opptatt av det. Men det kan jo også ha sine egne utfordringer. Jeg, når jeg vasker meg og dusjer og sånn, så gjør jeg det stort sett for at jeg vet at det er det som er forventet av meg. Jeg vet ikke så mye om kroppslukt selv, men det er jo også en ting man må lære seg til. Hva er det som er normalt? Hva er det folk forventer? Vi er jo alle forskjellige, og vi har jo bare vår egen hjerne å føle oss til, stort sett. Så det er en ganske lang prosess med å prøve å finne ut av hvordan er det andre folk tenker? Hvordan er det vanlige folk fungerer? Og det er ikke så lett. Det tar tid. Jeg føler for min egen hjelp at jeg har jobbet veldig aktivt med meg selv, og trent meg opp på, spesielt på sosiale feiligheter, og føler at jeg har blitt ganske flink til mye av det. Og så er det fortsatt noen ting jeg sliter mer med. For eksempel dette med nære relasjoner, og tette vennskap og sånt. Det synes jeg er veldig vanskelig. Og det tror jeg har noe med at det er noe som det ikke er så lett å øve seg på, helt slett. Du nevnte jo det med å være sosial igjennom, og gå på møter, og sånt noe, og det har jeg gjort mye av også. Og du lærer veldig mye av det, men du blir jo ikke noen nære venn med folk av den grunn. Nei, det blir jo bare kolleger. Så det er helt sant som du sier det med at du blir ikke nære venn som regel med de man møter på møter, og man får ikke den den... Man får ikke bygget opp den kompetansen som man trenger i den virkelige verden rundt utenfor de formelle settingene. Ikke alle kompetansene i hvert fall, du får bygget opp noe av det. Ja, noe. Men det med du får jo ikke trent opp så mye av den det som er i ustrukturerte settinger, når du møter en land du kjenner på gata, og så den småpraten som skjer av alle de tingene der. Det er kanskje også ting som man egentlig ikke nødvendigvis noen gang klarer oss til å lære seg omkring heller. Ja, men man kan... Hvis man er heldig, så kan man legge til etter for det. Sånn småprat er jo også en veldig viktig del på mange arbeidsplasser. Det er ofte sånn at hvis du har noe å si til en kollega, så sier du det kanskje i lunsjen, eller sier jeg, ja, kan vi ta en femminutterprat etter lunsjen, eller noe sånn. Og sånn er vanskelig for meg å føle meg til. Men, siden jeg er åpen om utfordringene mine, og har sagt fra ordentlig om de til kollegaene mine, og er så heldig at jeg har veldig forståelsefulle kollegaer som jeg jobber med, så legger de til etter for at vi kan kommunisere på en litt annen måte. Så jeg har fast oppfølgingsmøter med både mine nærmeste kollegaer og sjefen min. Cirka en gang annen hver uke. Som er en arena hvor jeg kan ta opp ting jeg synes er vanskelige. Fordi jeg synes det er mye lettere å ta opp de på et fast møte som jeg er mentalt forberedt til, enn å si fra på en mer uformell måte. Så vi må bare kompensere for utfordringene vi har med gode løsninger. Med tanke på språk, for det er jo et av de kjernområdene det også. Hvordan er du med implisite beskjed, billedlige ord og setninger, som ikke er bokstavlige? Jeg tror jeg har blitt ganske god på det, fordi jeg har øvd meg mye. Og så har jeg en tendens til å analysere tingene folk sier til meg. Ofte overanalyserer jeg de. Etterslett for at jeg vil være sikker på at jeg plukker opp det de mener. Sånn at i stedet for å... Hvis noen bruker en metafor til meg, så tenker jeg ofte gjennom det. Og prøver å gjøre en sånn mental sjekk på brukte de en metafor nå? Forstod jeg hva de sa? Og så prøver jeg å bli flinkere til å faktisk spørre om oppklaring hvis det er noe som er utydelig. Men det må jo være utrolig slitsomt å gå rundt og skulle tenke sånn når man snakker med folk. Jeg vet sikkert det noen normale neurotipiker gjør. Nei, det tror ikke jeg heller. Og det er en av grunnene til at jeg var klar å jobbe 50% for eksempel. Selv om jeg har redusert arbeidstid, så er jeg fortsatt helt utslitt etter jeg kommer hjem fra jobben. Blant annet på grunn av det at jeg må gå rundt og tenke og analysere hele tiden for å klare å fungere i sosiale sammenhenger. Og det er det er krevende, og det er litt slitsomt. Men for meg så føler jeg at det er også jeg er villig til å legge inn det arbeidet, fordi jeg ser at jobben min er så meningsfull og at de sosiale interaksjonene jeg har der er faktisk nødvendige. Og at jeg kan bruke kompetansen min på en god måte og legge til etter for at Oslo kommune får et bedre tjenestilbud for mennesker med blant annet autisme, så er jeg nødt til å faktisk ta de utfordringene. Og så er jeg så heldig at jeg har fått denne graderte utfordringen som gjør at jeg slipper å jobbe hundre prosent, fordi når jeg gjør det, eller når jeg jobber opp mot hundre prosent, så blir jeg helt utslitt. På grunn av de tingene. På grunn av at jeg går rundt og tenker og analyserer hele tiden. Så det handler jo om å finne balansen, og for meg har det tatt ganske lang tid. Men jeg føler at ting begynner å falle på plass nå. En rød tråd egentlig litt mellom hele denne samtalen her er jo de daglige kampene som man må ta, og ikke gi opp, rett og slett. Og det gjelder jo alle, men det tenker jeg nok kanskje at folk kan ta med seg, at det er mange utfallige kamper i løpet av en dag. Noen kan være store, men det er hele tiden noe man kjemper mot. Og at de fleste egentlig prøver å gjøre så godt de kan og fungere så godt de kan, noen bare nødvendigvis vet ikke helt hvordan, og trenger litt mer trettlegging og litt mer hjelp fra andre. De fleste trenger jo å føle at de blir forstått og at de blir respektert som likverdige. Og det ser man jo egentlig det er et veldig veldig betent emne, men det med fellesskolen kontra det med spesialskole. Jeg ble mye mobba på barneskolen, og jeg kan egentlig ikke påstå at jeg har fått spesielt mye utbytte av de sju årene jeg gikk der. Jeg har aldri lært engelsk, og jeg lærte først norsk når jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg tenker nok at jeg hadde hvertfall hatt mer utbytte av å gå på en spesialskole, og der også kunnet møte andre som også hadde noe som ikke var normale. Kanskje det da hadde vært mindre mobbing, kanskje man hadde hatt en bedre skoleverda, selv om man ikke hadde møtt de som bodde i nabolaget. For mange har uansett problemer med kontakten i evnenalderene. Jeg vet ikke. Jeg tror hvertfall at jeg hadde hatt bedre utbytte av å gå på en spesialskole. Det er vanskelig nødt å knekke, og det er fordeler og ulemper med begge delar og begge tilnærmingene. Det er jo sånn at det å gå på skole er nok en av de vanskeligste tingene å gjøre for en artist, og det er det vi må gjennom alle sammen. Det er jo litt uheldig. Så vi må egentlig bare jobbe for at det er større aksept og større forståelse for oss, enten om det er i vanlig skole eller spesialskole. Men alle burde jo få valgmuligheter skadeskjeldent. Det burde nok vært mer valgfrihet, og så må man få den informasjonen man trenger til å ta informerte valg. Både som elev og som foresatte.