MGM

Nina is hosting a conversation with her sister Maja about children and values. Maja talks about growing up together and how she became a mother to Nina's children. They discuss the importance of planning and making choices that align with their values. Maja also shares her experience of leaving her job to prioritize her family. They both emphasize the importance of supporting and being there for each other. Hallo alle sammen, og hjertelig velkommen til Ninas Univers. I dag så har jeg med meg, ingen ringer enn, Maja Gisselson Mansverk. Og ja, det ringer en bjelle, det hører flykt ut som Nina Gisselson Mansverk, og det er fordi hun er min søster. Maja, hun er kalt episoden den hjemmeværende moen, for det er hun. Og så er hun jo søster av meg, og det var jo før hun ble hjemmeværende mor. Og tema for dagen er en samtale mellom søstre om barn og verdier. Halla, hei Maja. Hallo på du. Jeg vet at Maja synes dette er litt spesielt, for det er jo noe med å sitte og prate inn i en mikrofon med en båt på. Det blir kanskje en litt mer effektiv samtale enn det vi er vant til. For vi er i hvert fall vant til å snakke. Ja, det er vi. Og jeg er greit nervøs, men det går fort over. Men er ikke det litt godt å kjenne på? Hva ville Kasper sagt? I alle fall synes jeg at det er mitt privilegie å ta med de menneskene som jeg synes er interessante, og som står for noe. Og så er det ikke til å stikke under en stol at jeg er greit stolt av søsteren min, som er født tolv år etter meg, og var et lite barn, men som er blitt en venn og med sammensporen, og som jeg sparer mye med, og som utfordrer meg, til tider litt for mye synes hun er da. Men jeg tenkte det er fint at vi som er, nå har jo jeg fire snart voksne barn og barnebarn, barnebarn som er like gammel som hennes yngste, som i dag har bursdag. Gratulerer, Maja. Tusen takk. Så ja, Maja. Fortell litt om deg selv. Hvem er Maja? Ja, hva er Maja? Ja, hvem er Maja? Jeg er jo mye forskjellig. Jeg er vokst opp i skogen, samme plass som deg. Jeg kom jo litt senere enn dere store forskerne mine. Og siden det er vi to som snakker, så kan jeg fortelle litt om våres. Hvem er folk til deg? Det er jo tolv år som du sa imellom oss. Du fikk jo tidlig barn. Jeg har jo vært litt som datter slasj søster. Udefinert. For du har vært mye eldre enn meg. Og jeg har jo gått nesten inn i denne barneflokken din. Mine tantebarn. Ja, for det er syv år mellom deg og min eldste. Så vi har jo nesten vokst opp litt som søsken. Kortere aldersforskjell mellom meg og dine barn enn mellom meg og min store forskjell. Så det har jo formet meg litt. Og så har jeg jo vokst til... Jeg har jo flyttet en periode til Tromsø og til Oslo. Og hjem igjen til Alta. Og når jeg kom tilbake til Alta, så var jeg jo blitt så voksen at vi var jo blitt veninner. Og på en måte likeverdige. Du har gått fra min store, store søster og nesten litt som forelder til å bli min likeverdige. Og siden så har jeg fått barn selv. Og jeg tror at det som har... I forhold til det med å få barn. Jeg har jo vært så heldig å vokse opp med barn. Dine barn. Og min bror sine barn. Og man tar jo med seg mye på veien. Når man får være vittne til andre som oppdrar barn. Og også kanskje fordi vi har vært en familie sammen. Vi har pratet mye om ting. Vi har ikke bare gjort det på slump. Vi har suttet og diskutert og analysert og tenkt litt på hvorfor vi gjør det som vi gjør det. Og hva vi kan ha gjort bedre. Ja, det tror jeg du har veldig rett i. At jeg gikk av til siden ikke gjort det på slump. Det har vært en sånn helhetlig tanke rundt det. Og så har man jo selvfølgelig støtt seg inn etter hvert. Fordi at når man gjør ting, så gjør man jo feil. Kanskje har jeg vært den som har gjort mest feil. Eller først feil. Fordi at jeg var på en måte først ute. Men jeg må jo si at vi snakket litt om det her om dagen. Fordi at nå går det jo sykdom i alle hjem. Og artig minne. Maia nyår passer mine tre barn. Min nommer slik, Hida, er da cirka et halvt år. Og hun har falsk trupp. Og det er altså ikke noe i mitt hodet, eller åpenbart ditt, som synes at det var noe rart. Ikke der og da, men det var jo helt omgullig. Du var 11 år. Og så har du jo bildet av at du går og bærer på Odin, da var du 9 år. Og han er jo nesten halve størrelsen din. Og det har liksom vært slik at du har fått et ansvar og tatt et ansvar som vi følte var helt naturlig. Tror du at det hadde kunne skjedd i dag? Det kommer jo helt an på hvor og hvem og hvordan. Jeg var jo primus barnemakt. Og det var jo primus. Prima. Prima barnemakt. Ja, og det var jo fordi dere lot meg. Og stilte jo ganske mye krav. Så jeg ble jo på en måte også litt oppdradd med disse barna som er da tatsa også. Men du fikk jo et veldig tydelig mandat. Det var ikke at tante bestemmer ferdig snakka. Ja, det er jo veldig rart å tenke på i dag. Men det var liksom den rollen du fikk. Og så husker jeg også at du var jo veldig stolt. Du syntes jo det var stas å få det ansvaret. Ja, absolutt. Da tok du jo med det største alvoret. Du var en fin liten soldat. Viset sommerskikt. Men du var jo også en artig tante. Arrangerte bryllup for treet og drøtt din bibe. Motvisning, bad taste party. Så du har jo på en måte klart å både være streng tante, men også veldig morsom tante. Det jeg liker med vår familie, det er jo at vi er en sånn familie som hjelper hverandre. Vi gir og tar på en måte. Giver og tar i mot. Jeg har jo som sagt fått mye barn. Jeg har fått dine barn. Og gjengjelt så har jo dine barn blitt mine soldater. Så det har jo vært... Det er en rettighet her. Jeg vet ikke om jeg fikk si at å vaske bilen min. Det var jo helt strålende. Lykke til med det i dag. Men ok, Maja har vokst opp litt sammen. Og så møtte jo du da din utkårere. Og så får dere barn. Ja, det tok en stund. Vi ble jo sammen. Og da hadde han en barnsjåfører. Det var bare to år siden. Og så tok det vel en seks-syv år. Før vi begynte å lage barn sammen med ham. Men det husker jeg også. Når han og hans datter kom inn i familien. Så var jo det som en naturlig del av familien. Også det at hun var jo så liten. Så man fikk jo på en måte bli kjent med at en toåring er jo... De er jo så ny. De er så ny. Så hun har jo blitt en naturlig del av familien. Kanskje var det fint at hun fikk lov til å være det barnet så lenge? Ja, det tror jeg. Jeg ser tilbake på det. Så tenker jeg at hvis vi kunne ikke gjort planlagt det bedre. Selv om jeg ville jo gjerne ha barn fra dagen. Så valgte vi å ta i standing først. Ikke sant. Det er en stor frustrasjon. Vi kommer tilbake. Jeg må bare hoppe litt tilbake til det her bonusbarnet. For det må jeg jo si. Fra en som har stått på sidelinja. Og vi vet jo hvor vanskelig det er med bonusbarn. Fordi at der er jo i aller største grad. Hvis ikke noen er død. Så er det jo en annen forelder også der. Men så har jo dere klart å løse det. På en veldig fin måte. Med å snakke sammen. Med å ha felles møter. Med å engasjere seg. For det er jo også en balansegang. Hvor mye kan en bonusmamma engasjere seg i et barn? Jeg tror det er en problematikk som mange. Kanskje står i og synes er veldig vanskelig. Hva tenker du om det? Jeg tenker jo at det er stort sett veldig vanskelig. Når noe er veldig etablert. I mange tilfeller var ikke ting så etablert. Og alle gikk veldig åpent inn i det. Da tenker jeg på. Jeg kunne jo ikke bedt om en bedre mor til mitt bonusbarn. Hun har jo. Jeg bruker å si det. Det er jo hennes fortjenelse at jeg kan ha et godt forhold til min bonusdatter. Fordi hvis hun ikke hadde ønsket det. Så er det veldig vanskelig for barnet. Så loyale hun er. Helt mødelig. Så egentlig med å ha en røus mamma til et barn? Ja, men det er jo vanskelig å bare bestemme seg for å være røus også. Jeg har jo ikke vært i den situasjonen selv. Hvis du prøver å sette deg inn i en situasjon der du og din partner er fra hverandre. Det er vanskelig. Det er kjempevanskelig. Det er lett å tenke på forhånd. Jeg skjønner at det er så mange som har det vanskelig i de situasjonene der. Det gjør jeg virkelig. Jeg vet at alle prøver jo det beste de kan. Men det er vanskelig. Ja, så kan du få lov til å hoppe tilbake til så tok dere utdannelse. For det er viktig. Ja, det er jo veldig viktig. Når man blir født så er det veldig viktig å legge en plan for hvordan livet skal bli videre. Og at man tar ting i riktig rettefølge. For hvis ikke så går det veldig galt. Og man hamner på gata. Og man har ikke huslighet eller mat. Og ikke råd til en versjede. Nei, ikke sant. Jeg har jo vært bestående veldig flink til å være ... Jeg føler jo kanskje at jeg og mine søsken har vært veldig flink til å gjøre ting i riktig rettefølge. Ja, der fikk du den. Men det er jo et hermetegn der. Jeg fant jo meg en mann. Og så tok jeg utdanning, ventet med barn. Fikk meg en veldig flott jobb. Ikke sant? Du er ingeniør. Ja. Og innenfor bygg og anlegg. Og så gjorde jeg det da hun fikk flott jobb. Og så ble jeg gravid. Og fikk dette her barnet. Jeg har til og med fått drømmejobben. Og når min permisjon var gått ut, og jeg begynte første dagen i jobben, så var det totalkrasj inni meg. Det var så sterk motstand. Eller det var egentlig dagen før. Ja, for jeg skulle jo sitte her litt mindre. Du vil ha litt anerkjennelse her. Nei, det vil jeg ikke. Hvis det skal være en anerkjennelse, så må i så fall den handle om at man er omgivet med noen som ser en. Dagen før, jeg gruer meg jo fælt. Men det her er jo sant, alle må jo bare stå i det og gå gjennom det. For det er sånn det må være. Men så sa plutselig min søster og min bror, at Maja, du må ingenting. Du må ikke. Og det det endte med da, var at jeg drar på min første dag på jobb og sier opp. Og da må jeg bare si at han sjefen da, som var der, han synes jeg jo er helt fantastisk. For han nettet meg med, han spurte, har du litt sånn panikk nå? Eller er det her et verdivalg? Og så fikk jeg et par dager til å tenke på det. Men jeg visste jo hele tiden. Jeg kom tilbake og fortalte at det her er et verdivalg. Og det hadde han full forståelse for. Og det respekterte han. Og det synes jeg er et så godt spørsmål. For er det her et verdivalg? Ja, jeg synes det er et godt spørsmål. Det blir litt mer tyngd bak et valg. Jeg må jo bare fortelle mitt perspektiv fra den fortellingen. Fordi vi var jo mye sammen. Jeg hadde en jobb som gjorde at jeg var jo daglig innom. Jeg vet ikke hvor mange ganger. Så jeg fulgte jo dere opp fra starten opp. Heller ikke fulgt opp. Jeg var der sammen med dere veldig mye. Og for meg så, apropos dette med roller, foreldre, søster, noe. Når du fikk ditt første barn, da føltes det som noe som var så stort for meg. At det var helt latterlig. Og fikk jo masse tid med dere. Takk og lov for at du har en så reus og fleksibel gubbe. Som har akseptert at jeg har gått inn og ut den døra til alle døgnets tide. Han har ventet til at jeg er der. Og gitt meg et rom som jeg er veldig takknemlig for. Men i alle fall så husker jeg at du begynte å grue deg mer og mer. Til å skulle gå ut i jobb. Jeg husker at du hadde vondt i magen. Det føltes feil. Og det kulminerte jo i at du sendte meg en dans. Vi er jo veldig sånn som danser med ungene om det er mye musikk. Så hadde du dansa en dans med ham som du sendte meg. På søndag. Ja. Og jeg får gå ut når jeg prater om det nå. For det gjorde så inntrykk på meg. Det gjorde så inntrykk på meg. Det var en så sorgfull. Og det bare føltes, jeg kjente at det strikta imot i alle sider i min kropp. Og da ringte jeg vår bror. Og så sa jeg til han at det her føles feil. Det føles feil. Det føles som at Maja er i ferd med å gjøre noe som hun ikke vil. Og som strider imot noe som er innerst inne. Og da sa han, ja, jeg er enig. Du må ringe og si til hun at hun ikke skal gjøre det. Eller at hun har et valg. Ikke at hun ikke skal gjøre det. Ja, for det var det dere sa. Dere gav meg det alternativet. Det er ingen som må noe. Og da er det klart at både jeg og min bror hadde gjort det annerledes. De hadde begge valgt at jeg var hjemme. Han da hverandre kone var hjemme. Så det er klart for oss var det lettere å se et alternativ. Og at det var mulig. Alt er mulig. Men jeg var jo ikke takknemlig, husker jeg, for å få den oppgaven. Det føltes som å ta en bajonett og stikke hull på en boble. Som ikke bare handler om deg, men også om ham du er sammen med. Men så vet jeg jo at min bror sendte en melding til deg. Og jeg ringte. Og jeg husker responsen din. Jeg husker hvor jeg var. Og det var som at hele verden din bare rakna. Fordi at, det var nesten så du ønsket at ikke gi meg dette alternativet. Det er for meg et. Hvordan skal jeg gjøre dette? Det er ikke mulig. Og da var vi enige om at dere må snakke om det i hvert fall. Ta en runde til rundt Solheim. Og det var jo liksom, for det var jo sånn. Ja, men jeg skal jo begynne i morgen. Ja, ok, men bare tenk på det. Men jeg husker også hvor vanskelig det var. Altså, jeg har slippet opp siden. At noen som har gitt meg tillit til å si en jobb og så skal svikte. Jeg husker at jeg tenkte at det er nesten sånn at jeg velger å gå imot det jeg vet er rett. For meg og min familie. Bare for å ikke svikte på en måte den arbeidsgiveren. Og takk og lov at du ble møtt på den måten. Og takk og lov for de arbeidsgiveren som faktisk er så åpen. Og jeg tenker han må jo være en fantastisk leder. Ja. Det trenger vi å tenke mer på. Men det virker jo sånn. En god menneske kjenner. Ja, ikke sant. Ok, men så skjer livet da. Hvordan har dere levd etter det? Hvordan har livet vært? Hvordan ble det? Livet har vært som livet skal være. Det har vært tøft og vanskelig og fint og trist og nydelig og euforisk og jævlig. Det er ikke en dag hvor jeg angrer på at jeg har bestemt meg for å være hjemme med barna mine. Nå er det jo to. Og jeg har jo vært hjemme med dem i det tre år som er takket meg til den jobben. Og livet er jo under alle å leve etter sine verdier. Ikke fordi det er lett, men det er veldig givende. For det er jo ikke sånn at alt er for alle. Det er jo det som jeg tenker er litt viktig. Og som jeg kjenner på at vi har nesten kommet dit at hvis du representerer et alternativ, så er det det samme som at du sier at det de andre gjør er feil. Men det er jo ikke det. Nei, overhovedet ikke. Alle bør kjenne etter hva er viktig for dem. Og vi har jo måttet ta og gjøre noen grep. Forsakelser. Ja, for det er jo ikke noen sydenferie. Også vi lever på en økonomi. Jeg har deltidsjobb. Ja, men du har jobb, ja. Og det er klart, da går det jo noen dager. Det er helger, og det går rette middager, og det går kanskje til og med ferier hvor man må jobbe. Kul bil og masse penger i banken er jo ikke. Men det er noe som jeg synes er litt gøy. At det ikke er kul bil og masse penger i banken. Ja, på en måte. Jeg har jo lovt meg selv litt, at hvis ting snur, og man plutselig har mer å rute med, så har jeg veldig lyst til å videreføre mange av de grepene som jeg har tatt. Det trenger ikke være en så kjempe stor greie, men bake brød. Dra på bruktbutikk og kjøp ting. Jeg har jo bildet på å pusse opp møbler. Jeg synes jo det er så gøy. Og kan jo ikke tenke meg å gå inn på en møbelring eller bohus noensinne igjen og kjøpe noe nytt. Nei. Kjempekjedelig. Det er ting som jeg vil ta med meg videre. Så får man jo se hvor lenge man blir og er hjemme med barna. Og så synes jeg det er litt gøy at man sier at man er hjemme med barna. For det høres jo veldig ut som at det eneste man gjør er å sitte hjemme. Men det er jo det motsatte. For dere er jo veldig mye rundt og dit. Hvordan ser en typisk dag ut i deres liv? Nå bor vi nede i kjelleren hos min far. Så en typisk morgen er det å stå opp, stelle og spise brokost. Så går vi opp til pappa på kaffe. Og der sitter vi og diskuterer politikk og verdensproblemer og alt mulig. Hva gjør ungene der da? De leker og leser bok med sin ... Herr Peter. Ja, herr Peter. Og er ute med søvnene og fôrer dem. Og så kanskje vi giver oss bilen og kjører på kaffe og besøker tante Mina hvis hun er våken. Ellers så har vi jo andre barn som er hjemme. Og så flere hjemmeværende familier som liker å være ute. Men hva tenker du at barna må sikresettes? Hva tenker du om pedagogisk innhold? Jeg tenker at jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre. Og så følger ungene med på lattsetten. Og da får de se verden fra et trygt sted sammen med mammaen sin. De lærer å møte masse forskjellige mennesker. De lærer å tilpasse seg. De får være ute med andre barn. Det er veldig lite pedagogisk opplegg, men det er veldig gjennomtenkt. Hva tenker du da, for eksempel? Hvilke rutiner har dere? Hvordan løser du det? Er du på et fast sted til et fast klokkesløp eller legging? Hvordan løser dere det? Det er jo legging enten hjemme eller hos de nærmeste. For eksempel her hos deg. Eldres beste mor. Vi er jo en situasjon hvor vi faktisk har en landsby. Det har gjort det veldig gjennomførbart. Det å velge å ikke ha barna i barnehagen. Det er alltid noen som har kaffen klar. Som er glad i barna. Mine barna har så mange som er så opptatt av dem. Som er glad i dem og som kjenner dem. De har så mye ressurser. Det må jeg også si, som jeg ikke sa i sted. Det synes jeg er så morsomt og fint. Det er jo det at mammaen til førsteføtte, ditt bonusbarn. Mammaen hennes, den røyse mon, er jo da gummor til deres første fellesbarn. Ja, det stemmer. Gummor Gunda. Nei, Gummor Gauda. Gauda, ja. Hun heter ikke Gauda, for ånnens skyld. Det synes jeg er så artig. Da har hun fått en rolle i de barnas liv, som i hennes søsken til hennes barns liv. Det er jo en rød tråd her. Hvor nydelig er ikke det? Jeg synes det er veldig fint, i hvert fall. Det er vakkert og røyst. Jeg tenker det er så fint når man inkluderer hverandre. I stedet for å skape avstand og konflikt, så inkluderer man hverandre og gir hverandre plass. For dine barn skjønner ikke de andre at du er en naturlig del av deres familie. Ja, ja. Veldig fint. Tilbake til pedagogisk eller rutiner. Tror du at barn som ikke går i barnehage blir mindre sosialt anlagt? Og mindre tilpassningsduktig? Det tror jeg ikke. Men det kommer jo an på hvilken situasjon man er i. Og hva man har fokus på. Det er to ting som slår meg av. Jeg husker da jeg var hjemmeværende, så fikk jeg mange spørsmål. Da er det betydelig å si, hvordan kommer dette til å gå med dine barna? De kommer til å falle utenfor det skolesystemet. De er ikke vant til det. Hva skjer med det pedagogiske innholdet i barnehagen? Det får ikke de. På en måte blir jeg anklaget for å frare over dem noe som vil gjøre dem til gangste mennesker. Det er det ene, det pedagogiske innholdet. Men også det at man glemmer hva som gjør at vi kan sosialisere og interagere med andre. Vi trenger jo en slags trygghet i oss selv. Absolutt. Hvem er aller best til å se barn? Nå skrev jeg tullet, men så glemte jeg at det er på podcast. Jeg synes jo selvfølgelig at det er som mor, så er det jo selvfølgelig mor og far. Og nærmeste familie og de rundt der. For å spinne videre på det, ligger det for mye forventning i hva det vil si å være forelder at vi må på en måte nesten være utdannet for å være det? Sånn at vi nesten glemmer at hva er det viktigste for barn? Det å ha trygghetspersoner. Blir vi så innholdsfokusert at vi glemmer det som er det viktigste? Jeg tror nok ikke at hvis du hadde lest alle forskningsbaserte pedagogiske opplæringsbøker om barn om det hadde gjort deg til en god forelder. Nei. Jeg tror det er veldig vanskelig for mennesker i dag å ta egne valg som forelder. Fordi det er alltid noen i en artikkel som forteller deg om det du gjør er feil. Jeg tror at veldig tidlig fra vi på måte føder de her barna, og kanskje til og med før vi gjør det, så er det en indoktrinering av at du vet ikke bare fordi du har et barn eller skal ha et barn. Du må høre på oss. Vi vet. Jeg tror det er veldig tidlig fjernet noe som jeg har veldig tro på. Det er det her instinktet som du har. Den følelsen hvor du bare vet hva som er rett. Hvis den veldig tidlig blir viska bort og bagatellisert, så har du veldig usikre foreldre som er veldig avhengig av å bli fortalt akkurat hva de må gjøre. Hvem skal man lytte på det? Det er jo umulig å vite, for det er jo så mye. Men det er jo direktorater sikkert og alt mulig der som lytter med falsheten. Da er vi litt tilbake til samtalen som jeg hadde med Eva-Rose. Som er en naturlig fødselsforkjemper og setter veldig fokus på det der jeg prater om deg. Jeg bruker ordet hermetein, for jeg sitter og prater mye med kroppen. Men i hermetein ble jeg aktivert. Hva skal vi kalle det? Jeg tror vi kallte det bulldog. Bortbokter noe. Takknemlig, det var det jeg skulle si hermetein om. Når du spurte om jeg skulle være med på fødselen, så er det i utgangspunktet en hyggelig forespørsel. Men så var det jo med bilmak, og det var jo rett og slett det at jeg skulle være din forkjemperkvinne. Som en del av denne prosessen var jeg med deg på flere kontroller. Og der du motsatte deg og ble sendt over fjellet for å måle magemål eller måle ditt fordi du datt. For det var mange parametre som jordmødre er underlagt, og jeg må understreke igjen. Det er ikke jordmødrene det er noe galt med. Og der de tilkjenner at det her er vi underlagt. Denne prosedyen må vi anbefale deg å gjøre. Hvis ikke, så er det hva hvis barnet dør? Hvem har ansvaret da? Og allerede i den prosessen så motsatte du og deg å bli sendt av gårde. Fordi at du hadde klokketro på at jeg kjenner jo at det er ikke noe galt. Barnet rører på seg sånn som det skal. Jeg tenker å gå inn i akkurat hvordan det var snakket om det. Men jeg husker en av jordmødrene var veldig tydelig på at du kjenner deg selv. Du kjenner kroppen din. Du har stål på det. Jeg er veldig for å se det store bildet. Ikke bare akkurat der lyser det oranje. Jeg blir veldig trassig når noen peker på et skjema og sier at akkurat denne lille detaljen her er kanskje litt utenfor normal. Og derfor må vi aktivisere alt mulig. Hvis helheten ser bra ut. Hvis man kan drive opp et tall, da blir jeg litt trassig. Det store spørsmålet er når du aktiverer en gravid og fjerner henne ut på lange turer for å ta en sjekk 20 mil unna. Så reiser jeg hjem igjen. Hva gjør det med deg? Det er ikke sant kontra å bare stål på og si den allmenne. Her ser det bra ut. Men jeg har en ting som kanskje er tilbake til det vi snakket om. Foreldre i dag kanskje møter spesielt noe som Jeg er ikke redd. Jeg er en veldig liten redd. Du er veldig liten. Jeg er veldig lite redd som mor. Det er kanskje genetikkene som har gitt meg den gaven. Men jeg ser jo at ikke alle har det sånn. Så det har kanskje gitt meg en liten fordel i at jeg har klart å kjenne bedre etter på magefølelsen. Fordi jeg blir ikke så lett vippet av pinna Bare fordi de synes at målet var litt lite, litt stort eller litt sånn. Du kommer jo fra en kultur der man ikke lar seg aktiveres så litt av. Når du lar en elvåring passe en halvåring med falsk knupp Ja, det er ikke justering. Og det var ikke for å ta æren selv. Jeg er jo også vokst opp i det her. Jo, men du kan godt ta masse æren. Jeg hadde jo aldri vært hjemme i dag hadde det ikke vært for at du hadde vært det. Hvis noen har lyst til å straffe deg så kommer de etter meg i sted. Ja, men det skal man bare gjøre. Du har jo veldig mye av æren for hvordan mitt liv ser ut i dag. Dette er jo ikke noe som jeg har funnet opp selv. Men du har nok funnet opp det litt selv. Du var jo tidlig ute med å få barn. Ingen i familien. Mamma var jo hjemme. Ja, med meg. Men det var jo ikke så mange andre, i hvert fall ikke vår slektofamilie som hadde barn hjemme. Jeg tror nok jeg ble veldig forgav. Jeg hadde jo en bevinner som var Lestadianer. Lestadianer er jo en underreligiøs gren. En av deres verdier var det å få mange barn, være hjemme med barn. De familieverdiene var veldig viktig. Egentlig en sånn landsbytenkning, men de lagde fort sin egen lille landsby. To mennesker liksom. Jeg og min mann, som er far til barna mine, skulle jo flytte. Jeg skulle utenom meg, og det var det som skulle skje. Men så kjente jeg at det var stritta imot i hele kroppet. Litt samme som du. Dette føles feil. Dette kan jeg ikke gjøre. Jeg tror nok ikke jeg hadde funnet opp det kruttet. Jeg hadde ikke blitt inspirert av noen som er så levende å gjøre det. Du tror at det gikk an. Det var ikke på et religiøst grunnlag jeg gjorde det, men verdiene var mange av de samme. Det gjorde jo også at jeg hadde noen å være sammen med. Med barna. Og jeg hadde lyst på mange barn. For det har jeg jo hatt befandelig. Flere enn 1,7 barn som da var vanlige. Eller 1,9 var det vel da. Så jeg har jo funnet en slags styrke i andre også. Jeg tror det er vanskelig å gjøre annerledes valg uten å ha en egen støtte. Det tror jeg. Og så da var det ikke unaturlig at broren min, sitt barn, var hjemme. Jeg var jo hjemme. Og så ble dette miljøet utdannet. Det må jo si at vi som var mye sammen, jeg hadde blant annet en annen venninne som fikk tre barn ganske kjapt, og der hadde vi en konsensus om at vi oppdrog hverandres barn. Vi hadde satt noen samtelles verdier, vi var konsekvente alle sammen, vi ønsket at barn kunne forholde seg til andre voksne. Så vi oppdrog jo hverandres barn, og skiftet på hverandres barn, og la hverandres barn. Han var hverandres barn. Ja, han var jo faktisk tanteungen vår. Men han var jo liten da, og jeg hadde jo en liten kjøl. Og det var jo helt naturlig. Sånn gjør man bare. Det morsomme er at det gjorde man jo før. Han fikk et fødsel med barn som ble adoptert om tre uker, og hans tante igjen hadde en kjøl på samme alder. Det er klart at han ble annet av henne. Helt naturlig. Det er kanskje noe som ville vært fraude på i dag. Men igjen så går man litt, man beveger seg så bort ifra denne alliansbetenkningen, fordi at vi har systematisert så mye, og institusjonalisert det. Så jeg tror jo det å tørre, la seg inspirere, så lenge man gjør noe som er forsvarlig. Min erfaring er jo det at når mine barn begynte på skolen, det er kun de to første som har gått i barnehage. Nummer tre i et halvt år, 50 prosent, og nummer fire, som dessverre ble tidlig kjølsmesterbarn, var den som gikk lengst. Når barna mine begynte i skolen, så har jeg ikke opplevd noen gang at de har kommet i kort på noe som helst. Ikke på å pørke seg selv i tekken, ikke på å lære å lese og skrive, ikke på å sitte pent og rekke opp handene når de skulle det. Det gikk veldig bra, og for den siste som gikk i barnehage over lengre tid, så kunne man jo nesten plassert henne hos hvem som helst. Hun var jo glad i å få mennesker, så hun elsket jo å være i barnehagen. Det er jo noe som hun har syntes har vært fantastisk. Så der ser man, det går an å gjøre ting på flere vis. Men din barn passer jo godt inn. De gikk jo veldig fint inn i skole på noen system, fordi jeg tror jeg får dem på en veldig godt oppdrag. Ja, det som noen sier at jeg har sånn kadaverdisciplin på dem. Nei, det har du ikke. Jeg har jo vært vittne til hele deres oppvekst, og det har jo vært utrolig mye kjærlighet og grenser. Men det ene må ikke eksistere uten det andre. Det finnes jo balanse. Ja, selvfølgelig siden jeg fikk fire barn på fem og et halvt år. Ja, det var jo litt ro i rekken. Jeg og min eks-mann var jo veldig samkjørt. Veldig enige om hvordan ting skulle være. Hver kveld lå vi og analyserte. Hvor er vi nå? Her må vi gjøre justering på den eller den. Skal den sove sånn eller slik? Og så hadde vi jo en rutine med at vi alltid hadde det siste barnet sovende inne på rommet våre når vi fikk et nytt barn, for å vende dem til gråt. Det er vanskelig å opp. Gud, du har blåst ut i lyset. Og det har jo gjort på en måte, det satt standarder, for ungene ble jo vant til å sove i ståk og bråk. Og så er jeg jo et bemenneske. Jeg har aldri akseptert at de står opp i otta. Det er helt hjerneskada for min del å gjøre det. Og det har jo forplantet seg alle barn som har sovet hos oss også. De har liksom bare skjønt det. Jeg har ikke måttet ta mange kapper på det. Det har jo blitt videreført til din yngste datter, for eksempel. Yngste datter? Ja, hun sov hos oss på min eldste gutt sitt rom. Han er da tre år. Og hun hadde jo bare våknet på morgenen og hadde bare «Legg deg ned, sov». Og han hadde gjort det, og klokka elve måtte jeg gå og sjekke pullet på den der gjengen. Nei, den sov. Hva skjer med det, liksom? Og det er jo ikke som at ungene står og hyler og prøver. Det er jo bare en… Det er mye kraftigere enn … Men hva tenker du da om … For det er jo også sånn … Hvor mye skal man regulere barn på, da? Jeg har jo regulert dem mye på … Og det opplever jeg jo at du også gjør med konsistenser. At det jeg sier … Når jeg gir deg beskjed, så gjør du det jeg sier. Det forenker jo muligheten til å ha med seg barn rundt omkring. Det å lære dem takk kan jeg få. Håper ikke. Ja, egentlig håper ikke. Det er det jeg synes har vært veldig viktig. Og det er nok også kanskje fordi jeg har sett hvor mye fordeler jeg har fått i mitt liv. Og jeg tenker at mine foreldre var veldig nøye på det. Kanskje du også var nøye med meg. Det er jo ingenting som er mer charmerende enn at lite barn som sier takk og … Kan jeg få? Kan jeg få? Vær så god, kan jeg få? Da blir alle rundt veldig positivt innstilt. Og jeg tenker jo at det er en gave å gi barnet en mulighet til å lykkes. Ja, fordi at du får noen forskjell. Ja, du får noen forskjell. Og nei, alle kommer ikke til å like deg. Nei. I livet. Nei. Det er vanskelig å få til. Men du kan gi dem et liten gave på veien ved at de er høflige og at folk er positivt innstilt til dem. Automatisk. Og det tenker jeg at man gjør med barn at når noen andre er positivt innstilt til dem så vil de jo møte en mye mer åpen verden enn hvis det er med unger som hyler og skriker og ikke oppfører arbeid. Ja. Men selvfølgelig, barn gjør jo det også. Ja, ja. Altså barn har jo hatt det også å teste glemsel. Men hva tenker du da om … Nå har jo vi vært igjennom flere sånne trender. Familie, foreldretrender, barnetrender. Og så har vi jo sett da i mange år nå at barn skal ikke oppleve ubehag. Han må jo få lov. Han vil jo det. De må på en måte serve barna eller de må være inne i demmesverden. Det er jo en pen tanke at vi ikke vil at våre barn skal ha det vondt. Selvfølgelig vil vi ikke at barna våre skal ha det vondt. Det vil vi jo ikke. Nei. Og det gjør jo så vondt for meg å se barna ha vondt. Men så handler det jo på en måte ikke om meg. Nei. De fortjener jo å bli så rustet som de kan være til å bli selvstendige voksne mennesker. For livet er vondt. Men mine barn da får jo lov å starte livet sitt sammen med familie. Med masse, masse, masse kjærlighet. Og jeg kan ikke love at det ikke skal være vondt. For det gjør det av og til. Og livet er urettferdig. Men jeg kan være der. Og familien kan være der og støtte dem og vise at det går bra å ha vondt. Det går bra. Det finnes til og med en slags mestring bak det. Men hva tenker du da hvis du hører for eksempel Nei, la han få det. Han blir leise hvis ikke. Han har jo få lyst på det. Det synes jeg er en veldig dårlig argument. Ja, for hva? For det er ikke et argument å si at det blir leise hvis. Jeg tenker at det går litt langt for å gjøre ting for at det skal bli leise. Det er ikke greit. Men eksempelvis har jeg en liten gutt som har børsdag, minstemann. Elstemann får ikke gave av oss fordi at lillebroren har børsdag. Nei, det er ikke hans børsdag. Det er ikke hans børsdag. Og hvis han blir leise eller sjalu for det så tenker jeg at da kan jeg støtte ham gjennom det og vise at det er helt normalt å bli det. Det er en normal følelse å ha. Men det betyr ikke at vi gir deg en gave for å skåne deg fra vonde følelser om at du har dine børsdager. Da føler jeg på en måte nesten heller at man bygger opp til mer sjalusi. For livet er jo ikke sånn heller. For når du blir voksen og får deg jobben så er det jo ... Jeg synes at ... Få seg jobb. Man skal ikke begynne å jobbe, Harald. Det er bare å få barn. Ja, ja. Det er bare å produsere barn. Jeg tenker jo at det er veldig vanskelig å få barn hvis de ... Det hadde vært vanskelig for mine barn å vokse opp hvis alt var veldig enkelt. Komme seg selv. Jeg tror ikke det bygger en styrke i dem. Hvis de da kommer ut i den virkelige verdenen hvor ting faktisk er veldig urettferdig og vanskelig og vondt. Det er litt sånn at vi nesten rigger verden rundt barn for at de ikke skal det. Vi gjør det først hjemme, og så når de skal ut i samfunnet så begynner vi å dirigere samfunnet også til å tilpasse seg barna våre. Ja, det kan være. Nei, altså ... Jeg er ikke så glad i samfunnet som generelt, egentlig. Men jeg har jo bare meg selv og min familie som jeg på en måte kan gjøre noe med. Selvfølgelig, det finnes videre ting i samfunnet også, men vi har bare begynt å bli litt kritisk til mye. Men jeg har trua på at folk må kjenne etter hva det er som betyr noe for deg. Hva er dine verdier? Og så tror jeg at i dag så blir det veldig mye støy som gjør at folk der klarer nok ikke helt å få tak i den følelsen. Nei, kanskje. Vi jager jo hele tiden videre, og på en måte, i stedet for å sette oss ned og kjenne på ubehag, så jager vi jo mot noe hele tiden. Videre, videre, videre. Ja. Det er veldig vanskelig å stoppe opp og kjenne etter. Og så bare spør om det, for det synes jeg er veldig takkelig du fortalte, hvor kjelleren hos pappa. Er det fordi at dere ikke har et hus? Har dere gått helt ned på startnivå, på elevhiv eller noe sånt, fordi at du valgte å være hjemmeværn, eller hvordan ser det ut? Vet du ikke at vi har hus? Ja, du må da liksom la deg ta eierskap. Jo da, vi har et kjempefint hus, men så har vi, siden vi er i vår situasjon, så prøver vi å spare litt penger, så vi leier ut det huset, og så leier vi hjem hos pappa i en kjeller. Men leier ut det huset, er det bare fordi at dere skal spare penger? At dere ikke bor der dere bodde? Led med spørsmål. Jeg ler fordi det er så led med spørsmål. Nei, selvfølgelig. Vi bor jo nå i mitt barndomshjem, og ditt barndomshjem, i kjelleren der, og vi ønsker å komme nærmere naturen. Jeg og min kjære samboer, har jo alltid hatt en felles drøm om å bo utenfor byen. Men når vi kjøpte hus, så var det ikke noe tilgjengelig, og det begynte å bli så mye barn, at vi bare liksom måtte kleske til med det første og beste. Mens nå, så har vi da prøvd litt å bo i vårt barndomshjem. Og det er jo så utrolig vakket, og syreskogen, og i dag, så har vi vært ute og kjøpt bål, og litt skuter, og skaka. Kjøpt bål? På skuter? Kjøpt bål og skuter. Ja, vi har kjøpt på skuteren. Ja, nei, så det er et fantastisk liv, der vi jo søver, og vi har hund, vi har barn som vi kan slenge ut igjen uten å være redd for at de blir påkjørt av noe, eller en søvn. Det er fordi søvnene der, de er ikke helt, han ene er ikke helt god, oppkalt etter pappa Påle, som enten henger over et gjerde, eller stanger, eller... Nå må vi ruste som barn, når snart 4-åringen kommer inn i gjerdet, og skal gi mat, og blir angrepet. Ja, og det snakker jeg jo med din eldste om da. Hva han tenkte om at, ja, søver, at man skal spise den. Ja. Nei, faen, det er ikke enda. Det skjer ikke enda. Nei. Da kan du tenke når det skjer. Nei, det tenkte han ikke å forholde seg til, for det skjer ikke enda. Men vi vet jo at det skjer jo ganske snart. Det gjør jo det. Væren skal slaktes. Det er veldig spennende. Hva tenker du om det for barndom å være med på slakting? Det tenker jeg er kjempeviktig. For å lære å ha respekt for dyr, og forstå at vi, når vi nå skal spise denne tacoen med kjøtt, at vi faktisk har den forståelsen at det er dyr. Jeg synes det er veldig billig det å gå i butikken og bare blindt handle ting pakket i plast, og ikke forholde seg til hvor det kommer fra, fordi det er ubehagelig. Så det synes jeg er veldig viktig at barna kan være med på. Å se på det med nysgjerrighet, og lære noe. Det er noe med det her respekten for liv. Hva tenker du om den urolige verden, og hvordan ting kommer til å bli? Du bekymrer meg, ja. Jeg synes det er veldig spennende. Nei. Det skjer mye nå, og det kan jo være at det skjer store ting, og det kan jo være at det ikke gjør det. Men jeg er jo litt doomsday prepper, egentlig. Jeg synes jo det er veldig spennende, og tenker meg jo alle mulige scenarier, og det har jeg jo litt til felles med min søster. Vi driver og ringer hverandre og planlegger. Det har du jo til. Vi driver og snakker om hva man skal ha i beredskapskassa si, og hva vi skal gjøre under biodisemarioen, og har vi ovn og koker mat på? Det er jo som jeg har sagt litt før, at det føles jo som en juletid med mening. Ja. For jeg er jo ikke så glad i juletid, for jeg synes det har gått bananas. Men det å tenke scenario, det å føle seg forberedt, kose seg med det, og uansett, som vi har snakket om, vi har så mye fin turutstyr som vi skal bruke i fremtiden, om det ikke blir forstorm eller krig. Så egentlig bare happy go lucky preppers. Ja. Går det an å si det sånn? Vi koser oss jo godt med å bare liksom... Jeg tror det er fordi vi ikke er redde. Vi er ikke redde for å gjøre fra oss ut i naturen, eller at vi må lage et kryppen som vi må overvintre i. Vi har det berget oss. Men tilbake til det her med barn. Ja. Kanskje... Kanskje det er en stor utfordring i verden vår, i forhold til oppdragelser, barn og omsorg og sånt, at man er veldig redd. Ja. Og at det kanskje er derfor også veldig få velger å være igjennom med det. Fordi at det ansvaret er folk er redde. Det blir så tydelig, det blir så synlig, det vi gjør på en måte. At man er så redd for å gjøre noe feil. Her kan vi snakke en evighet om, for nå kommer retsen for avvisning av barna inn, når de utdager rekordene. Her er det mange retsler som man kan snakke om. Og ja, jeg tror du har veldig redd. Jeg tror du har veldig redd. Retsel, ja. Det å bare styrte retsel, det er ikke en god følelse. Det er ikke en produktiv følelse. Nei. Og det var litt som jeg sa i forrige epidose, men jeg sa det alene. Epidose? Jeg sa det med vilje. Gjorde du det ikke? Ikke få panikk. Ikke få panikk. Mm. Sankt. Så, ja. Vi tror at søsteren min har veldig behov for å springe ned på, da hun drokk så mye vann. Mm. Og bare som at det på en måte får lov til å stå, det her er en samtale mellom to søstre, som er av de privilegierte. Ja. Fordi at vi har så mye ressurser rundt seg. Mm. Men så vil jeg også si at det finnes alltid noe. Ja. Hva med det? Uredd og privilegiert. Uredd og privilegiert, ja. Det høres ganske urettferdig ut. Ja, det gjør det. Provoserende. Mm. Men så vil jeg jo si at vi har jobbet for det. Ja. Jeg tror ikke det har kommet gratis. Det er jo, og jeg tenker at jeg kun hadde gjort det jeg gjør uten den støtta som jeg har rundt meg. Mm. Og vi bygger hverandre opp. Og min, altså tilbake til din mors følelse. Nå føler de også veldig kritisk. Å, veldig, ja. Altså, man forhører det hvis noen er uenig. Men tilbake til din mors følelse. Mm. Der har du vært god å bygge, hjelpe meg å bygge opp min mors følelse, de mors instinktene, og bygge opp hva jeg vil si. Ja, og bekrefte at det du på en måte kjenner, det er på en måte din sannhet. Mm. Ikke at det er sant for alle, men at de mors instinktene. Mm. Ja. Ja. For jeg tror at man blir en mye tryggere mamma hvis man kan skjønne på det. Og så er det faktisk sant. Mm. Hvis man nå tilfører barnet sitt noen traumer og gjør feil, så kan barn repareres. Det er ikke ødelagt. Nei. Mm. Det, tenker jeg, er kjempeviktig. Mm. Det er ikke sånn at hvis du gjør feil med et barn, så er det uopprettelig skade. Nei. Så lenge man snakker med barn, så lenge man snakker, altså på en måte viser at jeg er her, så tror jeg at hvis man nå går og redder vitene, i hvert fall det, det er ikke uopprettelig. Nei. Selvfølgelig, hvis du mister dem i flyskuld for at de dør, så er de jo døde. Ja. Men likevel, alle som gjør noe gjør feil. Ja. Det er veldig få barnedødsfall som skjer på grunn av det. Barn er mer robuste enn det vi tror. Mm. Så, ja. Nei, men la det være på en måte. Vi snakket en time, Maja. Wow. Er du overrasket? Ja. Det var veldig fint, det der. Det var du. Nei, jeg var ikke det. Jo, du var det, Maja. Så gul. Jeg vet at du, ja, det finnes noen som er podcaster, og det finnes noen som ikke er det. Ja. Du er definitivt det. Men tusen hjertelig takk. Jeg gleder meg til bursdagsfeiling på søndag. Ja. Ute i snøen. Han har ønsket seg en ting, kan han fortelle hva det er? Ja. En bæbobil. Og da har han sagt helt eksplisitt, det må være en sykebil. Ønsker seg ingenting annet. Får jo det uansett, men det er det eneste han ønsker seg. Mm. Så det håper jeg jo at han får. Vet du hva han fikk i bursdagsgave i dag? Nei. Vi åpnet bursdagsgave på senga. Ja. Han fikk en innpakka med lov. Hvordan mellom? Nei, ikke mellom. Unnskyld, mango. En mango? Han ble så glad. Ja, for det kunne vi også snakket om. Maja har jo valgt å ikke drive med masse sukker og kake på barna sine. Men det kan vi ta en annen episode om. Så tusen takk, Maja. Det var artig. Det var godt gjort. Det her ga i hvert fall meg mening. Og så håper jeg at lytterne, om det ikke ga så mye mening, eller om det ga mye mening, at det uansett var en fin liten sesjon mellom to søstre. Mm. Som til slott for at vi er enige i mange verdier, også er veldig forskjellig. Ja. Og kanskje det kunne inspirere til, ja, at man kan leve livet sitt sånn som man mener at det er mest verdifullt og best. Ja, ja. Kjære lytter, tusen takk for i dag. Ha en nydelig helg. Vi høres på. Ha det.